Denne artikkelen ble først publisert på portugisisk i Público, og er oversatt til norsk av Iver Ørstavik i Raftostiftelsen.

Denne artikkelen er kanskje ikke av interesse for så mange. De som tviler på at vingeslaget til en sommerfugl kan føre til en storm på den andre siden av verden, kan slutte å lese nå. Dette er bare for dem som tror at tilsynelatende ubetydelige handlinger kan utløse ukontrollerbare hendelser og gi kaotiske resultater.

Når man blir eldre, innbiller man seg kanskje at tiden for overraskelser over, at de hører hjemme et sted i fortiden. Ikke helt. Forrige lørdag hadde jeg en uforglemmelig emosjonell opplevelse. Jeg marsjerte stille i Warszawas gater, med dommere fra hele Europa, sammen med tusenvis av polske dommere, påtalemyndigheter og advokater, kledd i kappene som vi ellers bare bruker i rettssalen, til forsvar for rettsstaten og domstolenes uavhengighet. Ved døren til Presidentpalasset, under et stort polsk flagg, hørte jeg tusenvis av stemmer som unisont og begeistret gjentok den høytidelige eden om troskap mot grunnloven, friheten og demokratiet. Til slutt hørte jeg foran Parlamentet lederne for de polske og europeiske dommerforeningene forklare at uavhengighet ikke er for dommernes egen skyld, men av folket og for folket. Den samlede folkemengden viftet med flagg fra Polen og EU, klappet i hendene, og ropte: «Dzię-ku-jemy! Dzię-ku-jemy! Dzię-ku-jemy!» (Takk! Takk! Takk!). Mange gråt. Til og med jeg, som liker å synes jeg er tøff, måtte skjule tårene. En gammel kvinne med krykker, som bare kunne gå med besvær, ga en liten bok til en portugisisk kollega, mens hun sa ord vi ikke forsto. Noen oversatte for oss: «Denne er til deg. For vår president og regjering er det bare et papir. Men det er vår grunnlov.»

Den episke «1000 kappers marsj», organisert i løpet av en ukes tid, fikk bare en detalj feil: Vi var ikke 1000, men 25 000 som marsjerte, og ba respektfullt: «Lytt til vår stillhet».

Det fulle omfanget av angrepet på rettsvesenets uavhengighet fra den populistiske og autoritære regjeringen i Polen er for stort til å få plass her. Det er en «krig» som har vart i mange år, som allerede har fått EU-domstolen til å erklære at de pågående reformene i Polen ikke sikrer rettsvesenets uavhengighet, og ikke overholder europeisk lov. Den siste utviklingen er at det regjeringslojale Underhuset i det polske parlamentet har vedtatt en lov som gir Disiplinærkammeret i Høyesterett, nylig opprettet av et Nasjonalt domstolsråd som er kontrollert av regjeringen, makt til å straffe dommere som tør å handle i samsvar med EU-domstolen og EUs lover, i strid med autoritære nasjonale beslutninger. Uten ankemulighet. De vil kvitte seg med «opprørsdommere» en gang for alle.

Det mest overveldende med de «1000 kappers marsj» var dommernes mot, og alle de vanlige borgernes demokratiske dannelse. Dommernes satte sitt yrkesliv på spill, med klistremerker på brystet: «Vi er ikke redde». Tusenvis av vanlige mennesker fulgte med, for å takke, gråte, og forsvare sitt hardt tilkjempede demokrati.

Denne enestående demonstrasjonen av solidaritet fra dommere i Europa ble en fremtredende nyhet i store europeiske medier, ja til og med i USA, Brasil og Afrika. Men mange steder gikk markeringen praktisk talt ubemerket hen. Mediene har andre agendaer og prioriteringer. En tvilsom offside i en fotballkamp, ​​eller hva de for tiden mest populære TV-kjendisene finner på, vil helt sikkert få de største overskriftene. Siden dette bare var en svak og ubetydelig sommerfuglvinge som flagret i det fjerne å by på, fortjente det ikke oppmerksomhet. Når vi blir feid av gårde av stormen, får vi se. Journalistikkens forvaltning av sitt samfunnsansvar gjør oss forundret.

Europeiske stater gjør lite, EU gjør lite, alle vi europeiske borgere gjør lite. Det europeiske prosjektet handler ikke bare om økonomi, fritt marked og penger. Det handler om frihet, menneskerettigheter og sosiale rettigheter, demokrati og fred. Nedbygging av rettsstaten i et hvilket som helst land i EU vil være begynnelsen på slutten for vårt felles system til beskyttelse av menneskerettigheter og sosiale rettigheter, og slutten på demokratiet slik vi kjenner det. Hvis så skjer – og det kan vi kan være sikre på - vil det spre seg raskt, som et virus i en syk kropp. Det er grunnen til at de polske dommernes kamp også er vår. Det er alles kamp.