Debatten om norsk barnevern er kompleks. Hensynet til barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt må balanseres mot foreldrenes rett til familieliv. Samtidig aktualiseres debatten om forholdet mellom nasjonale og internasjonale domstoler.

Strasbourg bør ikke bestemme over norsk barnevern, skriver Elin Ørjaseter i Nettavisen 5. februar. Hun viser til uttalelser om at den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) «bagatelliserer den uroen og skaden som barn kan få gjennom samvær med uegnede biologiske foreldre.» Ørjaseter frykter at norsk Høyesterett vil legge seg flat for de av EMDs dommere som «ideologisk tror på at foreldre eier sine barn».

Rettsavklaringer så langt

Mon det. For hva er det egentlig som kan utledes av dommene så langt? Dommene mot Norge viser to ting. For det første at de norske prosessene frem til beslutningene om samværsbegrensninger og adopsjon ikke har vært gode nok, sett i lys av hvor inngripende slike barnevernstiltak er. For det andre, at man har «låst» sakene for tidlig: Omsorgsovertakelser skal etter EMDs praksis i utgangspunktet anses som midlertidige, og det overordnede mål for barnevernstiltak skal være gjenforening av barn og foreldre. Konkluderer man for raskt med at en plassering er en «oppvekstplassering», kan det altså være problematisk. Dette er signaler det er viktig å følge opp.

Dette betyr ikke at EMD legger seg på en linje hvor foreldrenes interesser overkjører barnas, men at man ved så inngripende myndighetsutøvelse som samværsbegrensninger eller adopsjon er, må stille strenge krav til saksbehandling og begrunnelser. Samtidig understreker EMD i samtlige dommer at hensynet til barnets beste er «paramount», altså det mest tungtveiende. EMD har utviklet klare doktriner om beskyttelse av barn som særlig sårbare. Tilbakeføring eller hyppig samvær er ikke alltid et alternativ, fordi det påfører barna skade. I slike tilfeller kan hensynet til barnet trumfe foreldrenes interesserer – så fremt en slik løsning er godt begrunnet, og reelt vurderer implikasjonene for foreldrene.

Dette er hovedtrekkene i dommene så langt og det sentrale er dette: Ingen av dommene, slik vi leser dem, stiller prinsipielle spørsmålstegn ved hovedprioriteringen i norsk praksis om å beskytte barn mot vold og omsorgssvikt. De tilsier heller ikke at det skal fastsettes samvær som er til skade for barna. Men man må ha to tanker i hodet samtidig. Båndet mellom biologiske foreldre og barn har også menneskerettslig vern som man ikke kan hoppe bukk over.. Unntak fra dette må ha sterk begrunnelse.

EMDs prøving

For å vurdere dommene, må man forstå dem i lys av EMDs funksjon. Et grunnleggende prinsipp i menneskerettsspørsmål, er at det er statene selv som har det primære ansvaret for gjennomføringen av menneskerettslige forpliktelser nasjonalt. EMDs prøving er subsidiær. EMD er helt klar på at de europeiske statene har svært ulike tilnærminger til barnevern og ulike terskler for statlig inngrep i familielivet.

Det gjør at statene har et betydelig handlingsrom for hvordan de organiserer sine systemer, så lenge det skjer på en måte som ivaretar barns og foreldres menneskerettigheter. Handlingsrommet er størst ved omsorgsovertakelser, men snevrer seg betydelig inn ved inngrep som i realiteten bryter alle familiebånd, som adopsjon. For slike irreversible inngrep stilles det store krav til saksbehandlingen. Hvis en gjennomgang av saksbehandlingen avdekker svakheter ved de menneskerettslige vurderingene som er foretatt nasjonalt – for eksempel ved at de mangler avveininger av de kriterier som kan utledes av EMDs praksis, blir EMDs prøving mer intens. Da vil statene lett domfelles.

På denne måten sikrer EMD at den maktutøvelse nasjonalstatene utøver overfor borgerne sine er begrunnet på en betryggende og etterprøvbar måte. Dette er nettopp den rollen nasjonalstatene er enige om at EMD skal ha.

Utfordrende debatt

At barnevernssaker avstedkommer sterke følelser, er svært forståelig. Det er bra å diskutere kvaliteten på EMDs avgjørelser, saksbehandlingen og prøvingsintensiteten. Menneskerettigheter vil aldri ha en bedre legitimitet enn den forankringen de til enhver tid har i befolkningen, og det krever kunnskap og debatt. Men da må vi også ta med oss at den judisielle dialogen mellom norske og internasjonale domstoler har ført til viktige endringer også i norsk rett, ikke fordi norske domstoler «legger seg flatt», men fordi det kan være bra å få et blikk utenfra iblant. Bedre beskyttelse av ytringsfriheten. Bedre begrunnelser i straffesaker. En enda mer rettferdig rettergang. For å nevne noen eksempler.

Og dette er ikke et udemokratisk påfunn. Norge har både gjennom menneskerettsloven og innskrivingen av de mest sentrale menneskerettighetene i Grunnloven i 2014 selv valgt å binde seg til nettopp denne menneskerettsmasten. Dette forholder norske domstoler seg til hver eneste dag.

Strukturelle utfordringer

Hva er det så rettsakene i liten grad berører? Vi vet at det er strukturelle utfordringer i barnevernet. Ulike tilsyn og forskning viser at det er store forskjeller i kvaliteten på barnevernets arbeid. BUFDIR har derfor klokelig gått inn for en styrket utdanning for ansatte i barnevernet for å gjøre dem bedre i stand til å foreta de svært komplekse avveiningene og iverksette godt nok koordinerte hjelpetiltak ovenfor familier med sammensatte utfordringer.

Hvordan man kan styrke kompetansen til de som jobber i førstelinjer er avgjørende for måten vi sikrer barns rettigheter i praksis, og noe vi burde snakke mye mer om. Vi må snakke om utfordringer med gjennomtrekk i barnevernet, bemanningsnormer, utdanningskrav og ikke minst hvordan vi kan motivere de flinkeste fagfolka til å bli i de noen av de viktigste jobbene vi har. For vi må aldri miste av synet at barnevernet er den kanskje viktigste garantisten for barns rettigheter i Norge.