Advokat Zarah Faye Boone advarer i Rett24 om at «seier til forbrukerne» i den pågående saken om norske rentereguleringsvilkår «kan bety et dårligere lånetilbud». Saken er etter hva jeg kjenner til er i ferd med å bli forelagt EFTA-domstolen fra Oslo tingrett. Som en av de som har vært skeptisk til bankenes argumentasjon i disse sakene, har jeg likevel behov for å supplere Boones fremstilling. Selv om jeg kjenner klagerne i de to pågående rentesakene personlig, og leserne derfor bør møte mine betraktninger med sunn skepsis, vil jeg tillate meg å fremme dem her. 

Boone peker særlig på at fastere rammer for renteregulering kan gi en økt risiko for bankene, som de da må prise inn i tilbudet. Det er rettspolitisk sett alltid et relevant spørsmål om forbrukervernregler «koster mer enn det smaker», litt som det alltid er et relevant spørsmål om arbeidstakerrettigheter skader arbeidsmarkedet på en måte som ikke er til arbeidernes beste.

Ikke trumfkort

Hvorvidt slike argumenter er rettspolitisk holdbare i konkrete tilfeller, kommer an på hvor godt man mener det aktuelle markedet – i dette tilfellet utlån-og-inskuddsmarkedet – fungerer. Kommer fleksibiliteten hos bankene forbrukerne til gode gjennom lave priser? Det er ulike måter å måle dette på, og formodentlig like mange meninger som det er økonomer.

Det er i alle tilfelle viktig å ha med seg at dette ikke er et spørsmål om å eliminere muligheten for å justere renta på andre grunnlag enn endringer i styringsrenta. Dagens vilkår bruker formuleringer som «kredittyters inntjenningsevne på sikt» eller «tilsvarende særlige forhold på kredittyters side». Spørsmålet er om betingelsene for justeringen må formuleres skarpere enn dette. At forbrukere vil få høyere rente ved fastrente (og antakelig også ren referanserente) er greit nok, men det er ikke nødvendigvis det som er sammenlikningsgrunnlaget.

Mitt viktigste budskap her, som jeg erkjenner delvis går på siden av Boones poeng, er imidlertid noe annet: Tolkningen de lege lata av forbrukeravtaledirektivet beror ikke på markedsanalyser. Dette er ikke konkurranserett. Forbrukeravtaledirektivet bygger i stedet på en bredere betraktning om at bruk av ugjennomsiktige og skjeve standardvilkår jevnt over ikke er bra for de europeiske markedene. Går man på tvers av direktivets norm, nytter det ikke å si at konkurransesituasjonen i Norge er så god at vi bør akseptere litt uklarhet – like lite som brede argumenter om «heltidsnormen» og dens forankring i partssamarbeidet i norsk arbeidsliv gir noe trumfkort mot EU-domstolens tolkninger av diskrimineringsregelverk.

Rimelighetsbetraktninger

Argumentasjonen til banksiden så langt har først og fremst gått ut på en positiv fremstilling av «den norske modellen» for rentejustering – hvor dypt den er forankret, og hvor godt den har tjent oss. I den mye omtalte rentesaken fra Island, fokuserer imidlertid ikke EFTA-domstolen på om den manglende gjennomsiktigheten i vilkårene gir de islandske forbrukerne bedre rente, eller bakgrunnen for at flytende rente er vanlig på Island. Dette selv om den norske stat i sin innlegg nettopp trakk fram konkurransemekanismene som virkemiddel som tilsa at man tillot skjønnsmessige vilkår. Tilsvarende fokuserte ikke EU-domstolen i de mange banebrytende sakene om valutalån på den rentefordelen forbrukere kan få ved å inngå valutalånsavtaler. Dette selv om valutalån var svært utbredte og innarbeidede produkter i de aktuelle boliglånsmarkedene, noe som også henger sammen med historiske utviklingstrekk i disse landene.

Når jeg og andre har vært opptatt av å opplyse om denne utviklingen i offentlig debatt og i vitenskapelige publikasjoner, er det jo nettopp fordi denne type brede rimelighetsbetraktninger kommer i bakgrunnen, selv om det kan være uvant for oss. Det er selvfølgelig høyst mulig at en norsk domstol i siste instans vil finne en eller annen «pragmatisk» løsning, gitt de helt enorme potensielle konsekvensene at norske boliglånsavtaler kjennes ugyldige på et helt avgjørende punkt. Men en uttalelse fra EFTA-domstolen kan også bli så skarpskåren at mulighetsrommet for pragmatisk justering begrenses.

Uansett er det min fordømte plikt som universitetsjurist å presist gjengi hva rettskildene gir anvisning på. Og det er ikke en bred gjennomgang av den norske modellen med rentesetting i all sin bredde og historikk, men av om vilkårene oppfyller de klarhetskravene EU-domstolen har utledet av forbrukeravtaledirektivet.