Mens vi venter på at domstolene skal behandle de to norske sakene fra Finansklagenemnda om bankenes rentejusteringsvilkår, diskuteres det for fullt hvor mye forbrukeravtaledirektivet skal telle i norsk rett, og europeiseringen av norsk kontraktsrett. Noen i debatten synes å mene at utfallet i de norske sakene nærmest er gitt på forhånd.

Det stemmer nok at forbrukeravtaledirektivets rekkevidde ikke har vært godt nok forstått i norsk rett. Måten direktivet ble gjennomført i avtaleloven § 37, har trolig bidratt til en oppfatning, helt til nylig, om at avtaleloven § 36 ville være den sentrale hjemmelen for avtalerevisjon også mellom forbrukere og næringsdrivende. Men at forbrukeravtaledirektivet nå får mer oppmerksomhet, betyr ikke at alle norske boliglånsavtaler med flytende rente (ca. 95 % av boliglånene) har ugyldige rentevilkår. Det må domstolene avgjøre. De mange sakene om forbrukeravtaledirektivet fra EU-domstolen tyder for øvrig på at Norge ikke er alene om å ha oversett hvor langt direktivets krav rekker.

Annen historikk

De islandske sakene er interessante, men kan ikke overføres direkte til Norge. Der hadde hver bank utformet sine egne rentejusteringsvilkår, og de inneholdt vagere formuleringer enn det vi ser i den norske mønsteravtalen. Den norske mønsteravtalen er ikke ensidig utformet av bankene, men bygger på en enighet mellom finansnæringen og forbrukermyndighetene fra slutten av 1980-tallet. Partene har også senere hatt jevnlig dialog om utformingen av mønsteravtalene, men samarbeidet tok slutt i 2024. Da konkluderte Forbrukertilsynet, etter EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i de islandske sakene, med at mønsteravtalen ikke lenger var i tråd med forbrukeravtaledirektivet.

Historikken avgjør ikke om direktivkravene er oppfylt, men man kan heller ikke se bort ifra den når den norske mønsteravtalen skal vurderes. Mønsteravtalene har gjort at norske låntakere har møtt samme vilkår i alle banker, og bidratt til at bankene først og fremst har konkurrert på de vesentlige elementene i avtalen – dvs. renter og andre lånekostnader.

Om de norske rentevilkårene er urimelige etter forbrukeravtaledirektivet artikkel 3, kommer an på flere forhold. Om et vilkår er klart nok formulert (jf. artikkel 5), er bare én del av totalvurderingen. Etter artikkel 3 må man vurdere mønsteravtalen konkret, og se om vilkårene, i strid med kravet til god tro, skaper en vesentlig ubalanse mellom partenes rettigheter og plikter til skade for forbrukeren. Her er det verdt å merke seg at finansavtaleloven § 3-13 ikke gir bankene ensidig rett til å justere renten. Banken kan bare foreslå en endring, som forbrukeren kan avvise. Forbrukeren kan også når som helst flytte lånet til en annen bank med bedre rente. Den norske finansbransjen har selv gjort det enkelt og raskt å bytte bank.

Pyrhosseier?

En annen sak er at selv om forbrukerne skulle vinne de konkrete sakene som nå verserer for domstolen, er det slett ikke sikkert at det gir et bedre lånetilbud ut ifra et forbrukerperspektiv. Som nevnt har rundt 95 % av norske boliglånskunder valgt flytende rente. Hvorfor? Forfattere på Norges Banks fagblogg Bankplassen har pekt på[ at både vane, forutsigbarhet og fleksibilitet kan spille inn når man velger mellom fast og flytende rente. Flytende rente gir mer fleksibilitet, og kan over tid gi lavere samlede rentekostnader, fordi man slipper å betale for forsikringen som ligger i en fastrenteavtale.

Hvis det for eksempel bare blir tillatt å begrunne renteøkninger med endringer i styringsrenten, kan bankene se seg nødt til å sette høyere rente allerede når lånet inngås, fordi de ikke lenger kan være sikre på at kostnader i lånets løpetid dekkes inn kun gjennom senere endringer i sentralbankrenten. Vil bankene da slutte å tilby langvarige låneavtaler med flytende rente, slik at de i stedet kan sette opp renten til et regningssvarende nivå ved refinansiering? Slike konsekvenser av en dom som innskrenker bankenes fleksibilitet til å justere renten, er ikke nødvendigvis en forbedring for norske lånekunder.

Den norske mønsteravtalen har forsøkt å balansere hensynene til forbrukerne og bankene. Det betyr ikke nødvendigvis at den oppfyller alle direktivets krav, for eksempel til klarhet. Men en dom som vesentlig begrenser bankenes adgang til å justere flytende rente for å dekke inn reelle finansieringskostnader, vil heller ikke være en automatisk seier for låntakerne. Det kan vise seg å bli en pyrrhosseier dersom resultatet er dyrere eller mindre fleksible lånetilbud.