En ny dom fra EU-domstolen viser den spennende metodiske dimensjonen ved europeiseringen av kontraktsretten (KFZ-dommen, C-307/25, dom 9. juli 2026).

Saken gjaldt kjøp av en bruktbil i Østerrike. Bilen hadde en oljelekkasje, som var en mangel. Selgeren var villig til å utbedre mangelen, men kjøperen krevde heving.

Forbrukerkjøpsloven regulerer problemet i § 29 tredje ledd tredje pkt.: «Forbrukeren kan … umiddelbart kreve prisavslag eller heving hvis mangelen … er så alvorlig at det ikke er rimelig å forvente at forbrukeren skal godta et tilbud om avhjelp» (vår utheving).

Bestemmelsen gjennomfører EUs direktiv om forbrukerkjøp (2019/771) art 13 fjerde ledd bokstav c): Er mangelen «alvorlig», kan kjøperen «omgående» kreve prisavslag eller heving.

Autonomt EU-vilkår

Ankedomstolen i Østerrike la problemet frem for EU-domstolen: Var mangelen så «alvorlig» iht. direktivet at kjøperen «omgående» kunne kreve prisavslag eller heving? Konklusjonen var at mangelen «ikke nødvendigvis» var «alvorlig» (dommen avsnitt 32).

Drøftelsen gir stoff for tolkingen av vilkåret «alvorlig» i forbrukerkjøpsloven, men det mest spennende ved dommen er det metodiske. Domstolen fremhevet at «en ensartet anvendelse af EU-retten ... [tilsier] at en EU-retlig bestemmelse, som ... ikke indeholder nogen udtrykkelig henvisning til medlemsstaternes ret med henblik på at fastlægge dens betydning og rækkevidde, normalt skal undergives en selvstændig og ensartet fortolkning i hele Den Europæiske Union» (avsnitt 20).

Fordi dommen gjaldt krav om heving av et forbrukerkjøp, viser domstolen her til et autonomt, EU-rettslig vilkår for heving av slike kjøp. Slik «ensartet» tolking skal ifølge domstolen bygge på EU-bestemmelsens ordlyd og «den sammenhæng, hvori bestemmelsen indgår», formålet og «i givet fald dens tilblivelseshistorie» (avsnitt 20). Praksis fra EU-domstolen er også sentral i slik tolking.

Spenninger

Autonom tolkning er det alminnelige utgangspunktet i EU-retten, men som bl.a. Inger Berg Ørstavik peker på i festskriftet til Hans Petter Graver (Universitetsforlaget 2025), reises ofte krevende problemer når dette utgangspunktet skal innpasses i landenes nasjonale rett.

For heving i forbrukerkjøp oppstår f.eks. spørsmålet om vurderingen kan bygge på tradisjonelle standarder utviklet i norsk praksis – er det fortsatt treffende å se hen til prinsippet i Rt. 1998 s. 1510 (hussopp), og drøfte om kjøperen har en rimelig grunn til å si seg løs fra kontrakten?

EU har dessuten harmonisert forbrukerkjøp, men ikke næringskjøp. Skal vi da gå grunnleggende annerledes frem i hevingsvurderingen i forbruker- enn næringskjøp, og hvilke følger kan det få for den indre sammenhengen i norsk kontraktsrett?

Ettersom autonom tolkning er et alminnelig utgangspunkt i EU/EØS-retten, er saken fra Østerrike bare ett eksempel på mulige metodiske spenninger. Slike spenninger kan også oppstå for andre avtaletyper som er regulert europeisk, bl.a. agentur (direktiv 1986/653, jf agenturloven), offentlige anskaffelser (direktiv 2014/24, jf anskaffelsesloven), betalingstjenester (direktiv 2015/2366, jf. finansavtaleloven) og rettigheter for passasjerer i buss, fly, jernbane og sjø (flypassasjerforordningen 2004/261 og luftfartsloven mfl).

Europeisk autonom tolking gjelder også for harmoniserte forbrukeravtaler, bl.a. kreditt, boliglån og betalingskontoer (direktiver 2008/48, 2014/17 og 2014/92, jf finansavtaleloven) og digitale ytelser (direktiv 2019/770 og digitalytelsesloven).

Stille revolusjon

Et ytterligere problem oppstår fordi EU-rettsaktene sjelden harmoniserer den underliggende avtaleretten. Til illustrasjon berører ikke direktivet om forbrukerkjøp «medlemsstaternes frihed til at regulere generelle aftaleretlige aspekter, såsom regler om indgåelse, gyldighed … eller virkninger af aftaler» (direktiv 2019/771 art 3 nr 6).

Innholdet i avtalen må fastlegges etter nasjonal rett, men om avviket fra det avtalte kan lede til ulike misligholdskrav må løses etter en «autonom» europeisk vurdering.

Det nasjonale og europeiske kan dermed påvirke hverandre. Nasjonale domstoler må i lys av EU-rettsakten ta hensyn til europeiske retningslinjer ved tolking og utfylling, men den «autonome» vurderingen av f.eks. heving må forholde seg til hva som etter nasjonal rett er avtalt.   

Høyesterett har tross tretti år med EØS i liten grad vist vei for håndtering av slike metodiske spenninger, ikke minst hvordan EU-domstolens massive praksis om tolking og sensur av bankers, forsikringsselskapers og andre næringsdrivendes standardavtaler skal innpasses i norsk rett (direktiv 1993/13).

Så får vi se om Høyesterett nå vil vise vei – eller om Norges øverste domstol forblir tilskuer til den stille europeiske revolusjonen i kontraktsretten.