Utviklingen i europeisk forbrukerrett er en stille revolusjon

For det første står subjektive vilkår for fall. Opplysningssvikt ved unnlatt informasjon kan etter tradisjonell norsk rett være et kontraktsbrudd hvis parten kjente eller burde kjenne forholdet (husleieloven § 2-4 mfl.).

EU-retten krever at vare- eller tjenesteytere opplyser om de viktigste egenskapene, og spør ikke hva yteren visste eller burde vite (direktivet om forbrukerrettigheter 2011/83 mfl.). Angrerettloven og avtaleloven §§ 38 a og 38 b skal tolkes i samsvar med direktivet.

Rettsutviklingen internasjonalt, som EU-rett og FNs kjøpslovkonvensjon CISG, bidrar til at subjektive vilkår i nordisk rett – «kommet til kunnskap», svake ugyldighetsgrunner mv. – er på vei inn i solnedgangen.

Gjennomsnittsforbrukeren

For det andre er en tenkt gjennomsnittsforbruker målestokk for den europeiske uklarhetsregelen (direktivet om urimelige standardvilkår 1993/13 art. 5 og praksis fra EU-domstolen). Avtaleloven §§ 36 og 37 skal på direktivets område tolkes i samsvar med dette.

EU-retten spør ikke hva den konkrete avtaleparten forstod, men om en gjennomsnittsforbruker kunne forstå avtalen. Hvis ikke, skal avtaletolkingen legge til grunn det som er «mest gunstig» for forbrukeren.

Til tross for at «gjennomsnittsforbrukeren» har stått sentralt i EU-domstolen i et tiår, synes verken Høyesterett eller andre domstoler å være kjent med dette. Det har ført til at forbrukere ikke har fått vurdert sin rettsstilling etter europeisk rett (HR-2020-1262 Protector, LB-2020-187102 Frende, TAGD-2024-174018 DnB mfl.).

Mer offensiv

For det tredje er EU-domstolen mer offensiv i kildebruken enn Norges Høyesterett, illustrert ved den dynamiske tolkingen av urimelighetskriteriet i direktivet om urimelige standardvilkår (1993/13) og opplysningsplikten som EU-domstolen fant grunnlag for i samme direktiv (C-186/16 Andriciuc).

For det fjerde er EU-rettens sanksjoner stramme, for å disiplinere næringsdrivende i 30 land. Er en forbruker ikke informert om angreretten ved bl.a. nettkjøp, kan næringsdrivende etter å ha levert en tjeneste ha plikt til tilbakebetaling i opp til ett år (direktiv 2011/83).

Er en næringsdrivendes vilkår urimelig overfor en forbruker, skal avtalen etter europeisk rett normalt bestå, men vilkåret tas bort. I norsk tradisjon vil domstolene ofte erstatte urimelige vilkår med bakgrunnsretten. EU-retten sier som regel nei til en slik mellomløsning (direktiv 1993/13 art. 6)

For det femte har EU-domstolen fastsatt at nasjonale domstoler skal håndheve direktivene om bl.a. urimelige avtalevilkår (1993/13) og forbrukerrettigheter (2011/83) av eget tiltak.

Første dom om denne prosessuelle aktivitetsplikten falt i år 2000 (C-240–244/98 Océano). Høyesterett har ennå ikke brukt aktivitetsplikten, men kunne gjort det – Rt. 2007 s. 431 Stavanger, Rt. 2011 s. 670 Nye Major, Rt. 2012 s. 1926 Fokus Bank, Rt. 2014 s. 379 Danica, Rt. 2014 s. 656 Molde mfl.

Sakene kunne vært prøvd etter direktivet om urimelige standardvilkår (1993/13). Forbrukerne tapte, men uten at Høyesterett synes å ha vurdert direktivet. Høyesterett har heller ikke gitt signaler om hvordan den prosessuelle aktivitetsplikten skal innpasses i norsk rett.

Én norsk sak

Den eneste kjente saken om aktivitetsplikten i en norsk domstol er visstnok Oslo tingrett i september 2025, som i en sak om tvangssalg drøftet om direktivet om urimelige standardvilkår skulle anvendes av eget tiltak (TOSL-2025-49064).

EU-kommisjonens største initiativ i obligasjonsretten var forslaget i 2011 til en forordning om en felleseuropeisk kjøpslov, som skulle dekke både forbrukerkjøp og kommersielle kjøp (COM/2011/635).

Forslaget gjaldt avtaleinngåelse, opplysningsplikt, angrerett, avtaletolking, urimelige vilkår, partenes plikter, sanksjoner ved kontraktsbrudd, naturaloppfyllelse, risikoens overgang, relaterte tjenester (installasjon, reparasjon mv.), forsinkelsesrenter og foreldelse.

Store EU-land var ikke klar for en så bred harmonisering, og forslaget ble skrinlagt. Forslaget viste kommisjonens ambisjon om å trekke obligasjonsretten inn i det europeiske samarbeidet. Dette ikke vedtatte utkastet til en felleseuropeisk kjøpslov kan bli et startpunkt, hvis EU vil ta nye skritt som forsterker integrasjonen i obligasjonsretten.