En deltidsansatt har i Søndre Østfold tingrett fått medhold i krav på overtidsbetaling for merarbeid, det vil si arbeid innenfor normalarbeidstid, men ut over avtalt deltid. Arbeidstaker- og arbeidsgiversiden er uenig om norsk rett svarer til EØS-retten.

Bakgrunnen er nyere rettspraksis fra EU-domstolen om deltidsarbeid, hvor deltidsansatte har ment seg forskjellsbehandlet sammenlignet med fulltidsansatte. EU-domstolens konklusjon fører til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, men innenfor normal arbeidstid, skal kompenseres som overtid. Dette har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Men siste ord er ikke sagt.

Rammeavtalen

Direktiv 97/81 gjennomfører som EU-rett en rammeavtale mellom europeiske arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. Direktivet med rammeavtalen er innlemmet i EØS-avtalen (1998). Striden dreier seg om tolkningen av en klausul i rammeavtalen. Der heter det at deltidsansatte ikke skal behandles mindre gunstig enn heltidsansatte, utelukkende fordi de arbeider deltid, med mindre forskjellsbehandling kan forsvares av objektive grunner.

EU-domstolen kom til at dersom et tillegg ikke betales for arbeid ut over den avtalte deltid, er dette en mindre gunstig behandling av deltidsansatte sammenlignet med fulltidsansatte. Rammeavtalen tillater ikke forskjellsbehandling, med mindre den er rettferdiggjort.

At arbeidsgiver ville få en redusert finansiell byrde, mente EU-domstolen ikke kunne rettferdiggjøre slik forskjellsbehandling. EU-domstolen avviste dessuten at de fulltidsansatte ble ufordelaktig behandlet av ordningen, fordi en pro rata reduksjon var hensiktsmessig. Andre objektive grunner synes imidlertid ikke drøftet.

Ses pro rata-prinsippet som hensiktsmessig, kan formell logikk tilsi at overtidsbetaling må skje når avtalt deltidsarbeid er utført. Punktum. Men en deltidsansatt som betales overtid for utført mertid, vil oppnå en høyere gjennomsnittlig timelønn enn en fulltidsansatt uten overtid.

Mangelfull

En naturlig norm på et arbeidsmarked vil i alminnelighet være fulltidsarbeid, med deltid som et nyttig eller nødvendig unntak, for eksempel i visse bransjer. Men en ordning med overtidsbetaling for mertidsarbeid, fører til en mindre gunstig behandling av fulltidsansatte. Dette kan vri markedet mot deltidsarbeid, på bekostning av normen. At fulltidsarbeid som norm kan forsvares på objektivt grunnlag, virker ikke umulig. Normalarbeidstid som referanse i stedet for individuelt avtalt deltid, vil fremme målet om fulltidsstillinger på arbeidsmarkedet.

EU-domstolens konklusjon om mulighetene for å forsvare en forskjellsbehandling, virker mangelfull. Det kan også spørres om ordningen er en reell forskjellsbehandling. Deltids- og fulltidsansatte er ikke uten videre i den samme situasjon. Kanskje var det mer hensiktsmessig om arbeidslivets parter i tarifforhandlinger ble enige om at mertid ved deltidsarbeid eventuelt kunne kompenseres på andre måter enn ved overtidstillegg innenfor normalarbeidstid. Fraværet av drøftelser av slike innvendinger virker til å begrense prejudikatsverdien av denne rettspraksis.

Arbeidslivets parter på europeisk nivå står bak rammeavtalen. Vilkårene på arbeidsmarkedet i de enkelte EU-stater vil variere, også for deltidsansettelser. EU-domstolens rettspraksis kan derfor virke ulikt inn i medlemsstatenes arbeidsmarkeder. Synet på denne rettspraksis kan dermed også variere. Spørsmål kunne nok finne veien til EU-domstolen på ny. Dette ville gi EU-domstolen mulighet til å nyansere rettspraksis. Det ville også være i fullt samsvar med tanken om en dialog mellom EU-domstolen og nasjonale domstoler.

Tilsier skjønnsomhet

På ‘vår side’ i EØS er det EFTA-domstolen som, etter visse prinsipper, autoritativt avklarer EØS-retten. Mener EFTAs overvåkningsorgan (ESA) at norske regler ikke svarer til EØS-reglene, kan ESA anlegge traktatbruddssøksmål om reglene. Alternativt kan en deltidsansatt saksøke arbeidsgiveren ved en nasjonal domstol med krav på samme grunnlag. Finner denne domstol det nødvendig, kan den i saken forelegge spørsmål om tolkning av EØS-retten for EFTA-domstolen. Dét har ennå ikke skjedd i denne tvist, men er vel den mest sannsynlige vei til avklaring.

I EFTA-domstolen vil ESA og EFTA-statene i EØS, og dessuten partene i saken for den nasjonale domstol, få mulighet til å fremlegge sitt syn. Europakommisjonen deltar som hovedregel, slik også EU-statenes regjeringer har anledning til.

Om EFTA-domstolen fant det tjenlig, kunne den supplere EU-domstolens tolkning med en konkret vurdering av objektive grunner og andre forhold som anføres, når det gjelder det norske arbeidsmarked.

De ufullstendige refleksjoner over kan illustrere vanskeligheter og muligheter som kan oppstå i EØS når EU-domstolen avsier en dom, som med rimelighet kan ses som mangelfull, for eksempel ut fra virkningene på et arbeidsmarked i en EFTA-stat. Arbeidsmarkedets funksjonsmåte i EØS-statene er preget blant annet av ulike tradisjoner og samarbeidsmodeller og ulikt styrkeforhold i arbeidsmarkedet det gjelder. At dette varierer mellom medlemsstatene, tilsier skjønnsomhet fra den dømmende makts side.