Utvidelsen av de prioriterte saksområdene i rettshjelpsloven dekker ikke det fulle rettshjelpsbehovet til innsatte og kan ikke erstatte behovet for en fullverdig advokatordning i fengsel.

Med virkning fra 1. juli 2025 ble rettshjelpsloven utvidet til å omfatte nye prioriterte saksområder innenfor straffegjennomføringsretten. Endringene innebærer at innsatte i norske fengsler nå har rett til fri advokatbistand i saker om hel utelukkelse fra fellesskapet med varighet over ett døgn, samt ved bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng.

Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål ved om endringen faktisk oppnår formålet om å styrke innsattes rettssikkerhet.

Et svært snevert rettshjelpstilbud

Rettshjelpsutvalget foreslo allerede i 2020 å etablere en fullverdig advokatordning i fengslene, fordi innsatte har et omfattende og sammensatt behov for rettshjelp og samtidig generelt har dårlige forutsetninger for å ivareta egne rettigheter innenfor fengselets rammer. Utvalget foreslo derfor en ordning som ikke var avgrenset til bestemte sakstyper.

I 2023 ba Stortinget regjeringen om å opprette en advokatordning for innsatte innen 2025. Etter å ha utredet en slik ordning bestemte Justis- og beredskapsdepartementet seg for å heller foreslå å innlemme et utvalg prioriterte saksområder på straffegjennomføringsområdet (Prop. 103 L (2024–2025)).

Problemet med denne ordningen er at mange forhold som har stor betydning for innsattes livskvalitet, verdighet og rehabilitering, fortsatt faller utenfor. Dette gjelder blant annet klager på kontrolltiltak med elementer av tvang, straffavbrudd begrunnet i fysisk eller psykisk helse, tilgang på nødvendig helsehjelp og kontakt med nærstående.

I slike saker må retten til fri rettshjelp vurderes etter rettshjelpsloven § 11 fjerde ledd, som legger opp til en så høy terskel at bestemmelsen i praksis sjeldent anvendes.

Uten formelt vedtak faller man utenfor

Et grunnleggende problem ved dagens ordning er at den forutsetter at det treffes formelle vedtak. Situasjoner hvor det ikke fattes vedtak, faller helt utenfor den offentlige rettshjelpsordningen.

Dette er særlig alvorlig i lys av den ressurskrevende situasjonen kriminalomsorgen står ovenfor. Sivilombudet har i sine særskilte meldinger til Stortinget fra 2019 og 2025 presisert at manglende bemanning og kapasitet kan føre til at innsatte blir innelåst alene på cellen store deler av døgnet uten at det fattes vedtak som kan påklages (Sivilombudet 2025, s. 7 og 8). Dette er faktisk isolasjon, og FNs torturforebyggingskomité har uttrykt alvorlig bekymring for denne bruken i norske fengsler.

Uten vedtak får man dermed ingen rett til fri rettshjelp. Som Sivilombudet tydelig understreker, er det de faktiske forholdene – ikke det rettslige grunnlaget – som avgjør hvor stor belastningen og helserisikoen er for den innsatte. Dette ser vi imidlertid ikke i dagens rettshjelpstilbud.

Begrenset rekkevidde

Selv i de sakene som nå omfattes av rettshjelpsloven, er det grunn til å stille spørsmål ved om retten til advokatbistand faktisk realiseres. Det er kriminalomsorgen som har ansvar for både å opplyse den innsatte om retten til fri rettshjelp, og tilrettelegge for at kontakt med advokat etableres.

Erfaringene våre er at dette i praksis sjeldent skjer. Vi opplever at mange innsatte ikke er kjent med retten til fri rettshjelp før de kommer i kontakt med oss, selv om de har fått vedtak i saker som er ment å være dekket av ordningen. Vi har også vært i kontakt med innsatte som har fått vite at en slik rettighet eksisterer, og som har gitt uttrykk for at de ønsker advokatbistand, men som likevel ikke har blitt satt i kontakt med en advokat.

Kontoret for fri rettshjelp uttalte tidligere i år at hjemmelen for de prioriterte saksområdene innenfor straffegjennomføring kun er benyttet elleve ganger. Etter vår erfaring skyldes den lave bruken ikke manglende behov, men at innsatte ikke gjøres kjent med tilbudet i stor nok grad. Det å legge et slikt ansvar på en allerede overbelastet kriminalomsorg blir derfor problematisk. 

Frivillige tiltak som sikkerhetsnett

I lovproposisjonen til endringene i rettshjelpsloven peker departementet på at frivillige rettshjelpstiltak kan bistå innsatte i saker som faller utenfor den alminnelige rettshjelpsordningen. Bistanden i disse sakene forutsettes dermed i praksis ivaretatt av tiltak som er finansiert gjennom statlige bevilgninger. Samtidig har regjeringen lagt til grunn at en utvidelse av retten til fri rettshjelp vil redusere behovet for rettshjelp.

Dette harmonerer dårlig med virkeligheten. Selv etter lovendringene er det kun et fåtall av våre klienter som vil kunne ha krav på fri rettshjelp etter rettshjelpsloven, mens innsatte årlig utgjør rundt en fjerdedel av våre klienter (Årsrapport Jussbuss 2024, s. 16). De frivillige tiltakene vil fortsatt måtte fylle betydelige hull i rettshjelpstilbudet.

Utvidelsen av de prioriterte saksområdene i rettshjelpsloven er et viktig og riktig grep, men den dekker bare deler av innsattes rettshjelpsbehov. Når mange alvorlige inngrep faller utenfor ordningen, når faktiske forhold ikke fanges opp fordi det mangler vedtak, og når adgangen til advokat i praksis er avhengig av en presset kriminalomsorg, ivaretas rettssikkerheten ikke fullt ut. Skal rettighetene sikres på en reell måte, er det fortsatt behov for en fullverdig advokatordning i fengsel.