Artikkelforfatteren representerer staten i den aktuelle saken fra Borgarting lagmannsrett

Utmåling av erstatning for tapt bruksverdi etter vederlagsloven § 6 har fram til nå tatt utgangspunkt i enhets- og produktpriser på avhjemlingstidspunktet, eventuelt på tidspunktet for forhåndstiltredelse. Dette framgår av ekspropriasjonserstatningsloven § 10.

I storkammeravgjørelsen som fastsatte standardrenta til 4 prosent ved ekspropriasjon av skog – HR-2025-2364-S – kom Høyesterett til at forventet realinntektsvekst kan inngå i de postene det skal gis erstatning for (avsnitt 122):

«Om det kan forventes realinntektsvekst, og hvor mye, vil variere fra næring til næring. Skjønnsrettene må – som ellers – foreta en alminnelig bevisvurdering der det avgjørende er om det er sannsynlighetsovervekt for slik vekst. Det er naturlig å ta utgangspunkt i prisene på skjønns- eller tiltredelsestidspunktet, men hvis det sannsynliggjøres en fremtidig inntektsvekst i næringen, må erstatningsutmålingen bygge på det»

Etter avgjørelsen har det vært uenighet mellom ekspropriant og ekspropriat om hvordan dette skulle anvendes i den konkrete erstatningsfastsettelsen.

De sakkyndiges syn på realinntektsvekst

I et overskjønn fra august måned i år – LB-2024-91029 – har vi fått en avklaring av spørsmålet. Saken dreier seg om utmåling av erstatning ved ekspropriasjon av skog og jord, hvor grunneier krevde erstatning for framtidig reallønssvekst. Motpart i saken var Statens vegvesen.

Grunneier hadde innhentet to rapporter om spørsmålet. Begge konkluderte med at det innen jordbruket er det forventning om en inntektsvekst som er minst på høyde med anslaget for vekst for arbeidstakere på 1-1,5 prosent pr. år.

Den ene av de sakkyndige ville gjøre direkte fradrag i kapitaliseringsrenta, slik at med reduksjonen ville den bli på 2,5 til 3 prosent.

Den andre – tidligere departementsråd Leif Forsell i Landbruks- og matdepartementet – mente at istedenfor for å redusere kapitaliseringsrenta, ville man oppnå effekten av forventet reallønnsveksten gjennom et påslag på mellom 33 til 60 prosent i den beregnede tapte inntekten.

Lagmannsrettens syn

Lagmannsretten var enig i at det er sannsynlighetsovervekt for en realinntektsvekst i jordbruket på linje med det vi ellers kan forvente i samfunnet de kommende årene.

Hvorfor ble det da likevel ikke gitt erstatning for forventet realinntektsvekst?

Ved utmåling av bruksverditapet tas det utgangspunkt i den netto avkastning som det eksproprierte arealet ville gitt dersom vi tenker oss ekspropriasjonen borte. Nettoavkastningen framkommer ved at det fra bruttoavkastningen må gjøres fradrag for produksjonskostnadene. Dette er kostnader som faller bort når arealet eksproprieres.

Nettoverdien av det eksproprierte arealet bestemmes av andre forhold enn timevederlaget til grunneier. Det er da også bakgrunnen for at lagmannsretten uttaler at det må sondres mellom lønnsinntekt og næringsinntekt. Ved ekspropriasjon er det den framtidige næringsinntekten knyttet til arealet som skal erstattes, ikke en antatt framtidig lønnsutvikling for grunneieren. Grunneiers arbeidskraft eksproprieres ikke. Den er i behold etter ekspropriasjonen.

Det kan derfor ikke uten videre trekkes slutninger fra målsettinger om økt inntektsnivå eller økt timebetaling i jordbruket til en økt avkastning på det konkrete arealet. Lagmannsretten utdyper dette og konkluderer deretter med følgende:

«Det er ikke ført tilstrekkelig bevis for at den forventede inntektsutvikling vil gi seg utslag i økt dekningsbidrag per dekar for det avståtte arealet i en marginalbetraktning. Under skjønnsforhandlingene opplyste for øvrig Forsell, på spørsmål, at han ikke så noen «åpenbar sammenheng» mellom realinntektsvekst i jordbruket som helhet og økt dekningsbidrag per dekar for det avståtte arealet.»

Avgjørelsen er ikke rettskraftig.