Bortsett fra et bokføringskurs som forsvant ut av rettsstudiet rundt 1990, har økonomi ved UiO JUS alltid betydd sosialøkonomi eller det som nå oftest kalles samfunnsøkonomi. Siden rett og samfunn alltid er i symbiose, er rettsøkonomi – bruk av samfunnsøkonomi til å forklare eller vurdere juss i lys av den virkninger – en etablert del av samfunnsøkonomien.

Allerede i perioden 1835 til 1870 var socialøkonomi et læringskrav for jurister fra UiO JUS. Vurderingsformen da var muntlig prøve, men fra 1870 gikk fakultetet over til skriftlig prøve. Sosialøkonomi for jurister var altså et undervisningsfag for jurister fra 1835, og dette varte frem til 1996, da faget ble lagt om til rettsøkonomi, med konsentrasjon om mikro- og velferdsøkonomien og bruken av slike innsikter, se ovenfor. Siden da og frem til ca 2010 har rettsøkonomi etablert seg som en integrert og dynamisk del av rettsvitenskapen i Norge. Nå kan man kan også hos oss med rette si at det (iallfall potensielt) er mye økonomi i god jus!

Globalt vokste rettsøkonomi imidlertid frem rett etter andre verdenskrig, særlig fra 1960. Selv om man i Oslo kan spore kimer til en rettsøkonomi allerede i tankene til Schweigaard, Aschehoug og Scheel m fl, er University of Chicago utvilsomt å regne som det meste sentrale stedet for at det ble lagt et grunnlag for situasjonen i dag, med forskersammenslutninger og årlige konferanser verden over i «law and economics» og beslektede tilnærminger i grenselandet mellom rett og økonomi, slik som «organizational and institutional economics», «public choice» og «political economy».Også Harvard og Yale Law Schools ble også etter hvert rettsøkonomiske kraftsentra. Europa kom også i gang, med stiftelsen av foreningen EALE i 1984 og rettsøkonomisk forskning i bla Hamburg, Ghent, Amsterdam, Rotterdam, Maastricht, Bologna, København – og altså Oslo.

Omleggingen i Oslo fra obligatorisk sosialøkonomi for jurister (1835–1996) til det nåværende valgemnet rettsøkonomi (fra 1996) representerer et markert skifte i hvordan økonomisk analyse integreres i juridisk utdanning. Erfaringene etter nærmere tre tiår gir grunnlag for en forsiktig vurdering.

For det første viser studenttallene at faget har oppnådd en stabil posisjon i studietilbudet. At om lag 100–120 studenter hvert semester gjennomfører emnet, tilsvarende rundt halvparten av et kull, indikerer en jevn og relativt høy etterspørsel. Dette skiller seg fra den tidligere ordningen, hvor økonomifaget var obligatorisk men ofte ble oppfattet som temmelig løsrevet fra juridiske problemstillinger.

For det andre har utviklingen av særskilte læremidler for jurister, særlig læreboken Rettsøkonomi (Eide og Stavang 2018), bidratt til en klarere faglig forankring. Overgangen fra generell samfunnsøkonomi til et juridisk innrettet økonomifag har gitt en pedagogisk struktur som i større grad samsvarer med studentenes og profesjonens behov.

På institusjonelt nivå fremstår virkningen mer sammensatt. Det kan observeres en viss økning i bruken av økonomiske begrunnelser i juridisk teori og rettspraksis, men effekten er ujevn og avhenger av rettsområder og sakstyper. Selv om økonomiske hensyn i økende grad artikuleres som reelle hensyn, kan man vanskelig si at rettsøkonomien har etablert seg som en integrert del av norsk rettskildelære. Sammenlignet med utviklingen internasjonalt er innflytelsen moderat, men ikke ubetydelig.

Når det gjelder forskningsmessige ringvirkninger, har emnet bidratt til å styrke norske fagmiljøers kontakt med EALE og liknende internasjonale nettverk, men omfanget av empirisk og kvantitativ rettsøkonomisk forskning i Norge er fortsatt begrenset.

Samlet sett kan omleggingen beskrives som faglig stabil og pedagogisk vellykket, men med mer begrenset systemisk innflytelse på rettspraksis og metodeutvikling. Den har først og fremst bidratt til at økonomisk analyse fremstår som et tilgjengelig og anerkjent supplement i juridisk utdanning, snarere enn som en grunnleggende omforming av rettsvitenskapens metode. Men tross alt har til og med juridiske studenter nå begynt å forfatte rettsøkonomiske skrifter — i form av 30 og 60 ECTS Masteravhandlinger samt PhD JUS – avhandlinger med innslag av samfunns-/rettsøkonomi. 

Ser vi fremover, er det imidlertid ikke grunn til å hvile på laurbær, tvert imot. På undervisningssiden er det for eksempel plenty av utviklingsmuligheter, i form av nye valgfag i Masterstudiet, eller utvidelse av forskeropplæringen i rettsøkonomiske emner. Videre er et forskerkurs for PhD JUS i Norden noe som bør overveies, og endelig et etter- og videreutdanningsopplegg i egen regi eller i JUS-regi (Juristforbundet).

Når det gjelder forskning i rettsøkonomi, skal det ikke fortrenges at rettsøkonomien har minst ett ben stående igjen i avansert samfunnsøkonomisk teori, selv det som beskrevet også har iallfall ett ben solid plantet i jussen. Når all undervisning på universitetet skal være forskningsbasert, har dette implikasjoner for ansettelser og professorater. Helt opplagt følger et behov for et fullt professorat i rettsøkonomi.