I et innlegg i Rett24 for et par dager siden kom stortingsrepresentant Jenny Klinge med en rekke påstander som dessverre krever et litt (for) langt tilsvar.

Påstand 1: Domstoladministrasjonen har en politisk agenda.

Dette er ikke riktig. Domstoladministrasjonen (DA) har en faglig agenda.

Ut fra faglige – ikke politiske – hensyn har DA over flere år arbeidet for etablering av robuste domstoler, blant annet gjennom en konsolidering av domstolstrukturen. Dette er en strategi som har vært bestemt av styret i DA med utgangspunkt i brukerens nåværende og fremtidige behov for domstoltjenester og vår forpliktelse til å bruke samfunnets midler på en kostnadseffektiv måte.

Den faglige begrunnelsen for etablering av større domstoler med mer bredde og dybde i fagmiljøene, er bekreftet i Domstolkommisjonens første rapport: NOU 2019:17 Domstolstruktur. Argumentene for og imot sammenslåing av domstoler er grundig vurdert av kommisjonen og det er ikke behov for at jeg gjentar disse her. 

Særdomstolsutvalget, som blant annet vurderte om det skulle opprettes særdomstoler for barne- og familiesaker, konkluderte med at denne type saker helst bør behandles av utvalgte større tingretter. Utvalget uttalte: «For å kunne få et sterkt fagmiljø, bør de utvalgte tingrettene som et utgangspunkt ha minst 5 dømmende årsverk til behandling av barnesaker». Begrunnelsen for dette var «at det er behov for en form for spesialisering for de juristene som skal behandle barnesakene.»

På bakgrunn av en faglig vurdering konkluderte utvalget med at mellom 20 og 30 av dagenes 60 tingretter burde behandle disse sakene. Se i denne forbindelse NOU 2017:18 Særdomstoler på nye områder, side 166 til 168.

Behovet for en viss spesialisering i domstolene har vært et viktig faglig argument for DAs konklusjon om at domstolene i utgangspunktet bør ha en minimumsbemanning på 10 dommerstillinger. Dette faglige utgangspunktet har altså fått støtte både i Domstolkommisjonen og i Særdomstolsutvalget. 

Behovet for en mer kostnadseffektiv drift av domstolene er bekreftet av Riksrevisjonens forvaltnings-revisjon av tingrettene og lagmannsrettene som kom høsten 2019. Et av Riksrevisjonens seks hovedfunn var at tingrettene har et effektiviseringspotensial, se side 9 i rapporten:

«Effektivitetsanalysen som er gjennomført, indikerer at det samlet sett i 2018 var et effektiviseringspotensial i tingrettene for å behandle 8 prosent flere saker, gitt ressursene som hver enkelt tingrett har tilgjengelig. Effektivitetsanalysen indikerer videre at 25 tingretter kan behandle over 10 prosent flere saker, mens 15 tingretter kan behandle mer enn 20 prosent flere saker.»

Riksrevisjonen mente at dette henger sammen med manglende fleksibilitet i domstolsystemet. Domstoladministrasjonen er enig i denne konklusjonen og mener at større rettskretser/domstoler ville gitt oss en betydelig økning i fleksibiliteten.   

Det kan etter dette konkluderes med at DA har vært og er på trygg grunn i sitt arbeid for å etablere faglig sterke, kostnadseffektive og robuste domstoler.

Noen ganger overlapper fag med politikk, men det betyr ikke at saken kun er politisk. Et eksempel er budsjett-tildeling. Fra vårt ståsted er dette et faglig spørsmål. I budsjettprosessen fokuserer vi på de faglige behovene som krever økte midler til domstolene, og vi foretar ikke en avveining opp mot andre behov i samfunnet. For politikerne er dette også et politisk spørsmål; hvordan skal de ulike behovene i samfunnet prioriteres opp mot hverandre. Et annet eksempel er jury-saken. DA arbeidet – ut fra hensynet til rettssikkerhet – for at juryen skulle erstattes av en meddomsrett. At saken også var en hot politisk sak, kan ikke bety at DA ikke skulle argumentere for sitt faglige syn. Tvert imot, det er vårt samfunnsoppdrag å argumentere for en utvikling av domstolene i tråd med våre faglige vurderinger.

Det er viktig at DAs faglige ståsted blir respektert og anerkjent, selv i de situasjoner hvor faget bringer oss inn i politikken. For å sikre en god utvikling for norske domstoler trenger våre politiske myndigheter et sterkt DA som har kunnskap og mot til å gi gode faglige råd, selv om disse rådene skulle gå på tvers av de politiske standpunkt som til enhver tid har vinden i sine seil. 

Påstand 2: DA taper!

Det er heller ikke en riktig påstand.  

DA kan aldri tape. Dette henger samen med at vi ikke har en politisk agenda. Vi er ikke en politisk motstander for noe parti. Ved vurderingen av større utviklingsprosjekter for domstolene som krever endringer av lov/forskrifter eller økte midler, er DA en faglig premissleverandør som gir anbefalinger til regjeringen og Stortinget.  

Dersom noen taper i struktursaken, må det være brukerne av og våre medarbeidere i domstolene, som ikke får ta del i den utviklingen av domstolene som fra et faglig ståsted burde gjennomføres.

Jeg minner her om at svært mange dommere og ansatte i domstolene er positive til strategien om å bygge mer faglig robuste domstoler. Dommerforeningen, som representerer nesten alle dommere og domstolledere i landet, og Juristforbundet støtter også opp under denne strategien. Det samme gjør dommerne i Høyesterett. Dersom DA skal karakteriseres som en taper, er vi altså i meget godt selskap. 

Jeg mener det er uheldig å karakterisere hverandre som tapere eller vinnere. Domstolene er et felleseie som vi må ta vare på og utvikle sammen. Vi må bygge broer til hverandre og søke mot løsninger som skaper ro. I struktursaken betyr det at det bør bygges bro mellom de faglige anbefalingene og de relevante distriktspolitiske hensynene. Domstolkommisjonen og Særdomstolsutvalget gjennomførte faglige utredninger uten å ta særlig hensyn til politiske realiteter. Regjeringens forslag til strukturendring – rettskretsalternativet – er et forsøk på å bygge bro mellom faget og politikken. Det er en mulighet vi bør gripe!

Påstand 3: DA nedprioriterer de små domstolene

Det hevdes at DA nedprioriterer de små domstolene i ressursfordelingen og i digitaliseringen. Og, enda verre, at dette gjøres med et motiv om å gjøre de små domstolene ineffektive og mindre attraktive for brukerne.

Dette er en alvorlig påstand, som også er uriktig.

Vårt forslag til digitalisering av domstolene – som ble fremmet for budsjettåret 2017 – omfattet Høyesterett, alle lagmannsrettene, alle tingrettene og alle jordskifterettene. Vi beregnet kostnadene til ca. 450 mill. Regjeringen og senere Stortinget valgte å begynne med Høyesterett, lagmannsrettene og de 12 største tingrettene. Begrunnelsen var at mange store IT-prosjekter i staten hadde hatt problemer, og at de store gevinstene ved en digitalisering ville komme i de større domstolene. DA innrettet seg etter denne politiske beslutningen. 

Hvert budsjettår etter oppstarten i 2017 har DA foreslått en utvidelse av prosjektet «Digitale Domstoler» til å omfatte alle domstolene. Det samme har vi gjort for budsjettåret 2021, og resultatet får vi i løpet av høsten når budsjettet behandles i Stortinget.

Digitaliseringen er et område hvor politikk og fag er sammenfallende. Ingen politiske partier har gått imot en digitalisering av rettsprosessen, men tempoet har ikke vært i tråd med DAs faglige anbefalinger. Hele justiskomiteen er godt kjent med vårt ønske om å utvide digitaliseringen til alle domstolene i Norge.

Det er også feil at DA ikke prioriterer de små domstolene innenfor det økonomiske handlingsrommet DA selv råder over fra år til år. Midlene som Stortinget bevilger fordeles videre av DA til domstolene etter en ressursfordelingsmodell – utarbeidet av Det Norske Veritas – som tar hensyn til relevante og objektive faktorer, der det viktigste parametere er antall saker domstolene har.  Faktum er at de små domstolene får tildelt forholdsmessig mer ressurser fordi vi må opprettholde en minimums-bemanning som ofte er større enn det sakstilgangen tilsier. Dette fremkommer også av Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon som påviser at flere små tingretter har et til dels betydelig effektiviseringspotensial, se side 11 i rapporten:

«Tingrettene som har under 5 årsverk har i gjennomsnitt et vesentlig høyere effektiviseringspotensial enn tingrettene med over 20 årsverk. Selv om undersøkelsen også viser mindre tingretter som er effektive og større tingretter som har et effektiviseringspotensial, så er det etter Riksrevisjonens vurdering flere egenskaper ved mindre tingretter som påvirker muligheten til å utnytte effektiviseringspotensialet. De mindre tingrettene har sammenliknet med de større domstolene, i gjennomsnitt betydelig færre innkomne saker per årsverk, flere årsverk enn beregnet bemanningsbehov og en høyere andel dommerfullmektiger.»

Etter hvert som digitaliseringen og bruk av teknologi innenfor domstolene utvikler seg, vil denne skjevheten i ressursfordelingen i favør av de små domstolene bli ytterligere forsterket. Bruk av teknologi i rettsalen – for digitale hovedforhandlinger og opptak av lyd og bilde – er kostbart og investeringen pr sak vil være langt større i de små domstolene enn i de større.

Det er også slik at ved fordelingen av de såkalte ABE-kuttene har de store domstolene tatt en forholdsvis større andel enn de små domstolene. Igjen er årsaken at flere små domstoler har en minimumsbemanning som vi ikke kan redusere, selv om de ikke har nok saker til den eksisterende bemanningen.  I perioden 2014-2018 ble bemanningen i de 12 største førsteinstansdomstolene redusert med 16 årsverk. Reduksjonen i de øvrige 41 domstoler var 9 årsverk.  (Kilde: Analyse av driftssituasjonen i domstolene etter innføringen av ABE-reformen utført av Metier OEC.)

Påstand 4: DA vil heller ha sentralisering enn en økning av budsjettene

Det er også feil. Vi mener at hverken penger alene eller strukturendring alene kan løse de utfordringene vi står overfor, og som er godt beskrevet av Domstolkommisjonen, Særdomstolsutvalget og Riksrevisjonen. Derfor ønsker vi både penger og strukturendringer.

Problemet er at vi ikke får hverken penger eller strukturendringer. Samtidig forventer Stortinget at vi skal tilpasse domstolene til brukeres nye krav og samfunnets rimelige forventninger til en moderne konflikthåndtering. I mange domstoler jobber dommerne og våre ansatte livet av seg for å få dette til å henge sammen. Det samme gjør mine medarbeidere i DA.

Viktige unntak fra hovedregelen om manglende prioritet er digitaliseringen av domstolene de senere år, som tross et begrenset omfang nå har kommet godt i gang, og det faktum at Justiskomiteen på Stortinget har forbarmet seg over oss ved en rekke anledninger i aller siste budsjettrunde.  

Den manglende politiske prioriteringen av domstolene har dessverre vedvart i svært lang tid. Fra 2014 til 2018 hadde vi et nullbudsjett. Det vil si at vi ikke hadde en reell budsjettøkning i hele denne perioden. Jeg tror vi vil komme til det samme resultatet dersom vi ser 10 år tilbake i tid. Det synes derfor å være bred politisk enighet om at domstolene ikke er viktige nok til at de kan prioriteres opp mot andre prekære behov i samfunnet. Dette har blant annet medført et enormt etterslep på innvesteringer i domstolbygg, manglende muligheter til opptak av lyd og bilde i rettsalene, utdatert teknisk utstyr i de fleste rettsaler og manglende sikkerhet i våre domstolbygg.

Noen eksempler: DA har arbeidet i over 10 år for en oppgradering av domstolbyggene/nye domstolbygg i Drammen og Bergen. Etter 10 år har vi bitt i det sure eplet og tar nå kostnadene for et nytt bygg i Drammen innenfor vårt eget budsjett. Det medfører at det må spares andre steder hvor det allerede mangler penger. I Bergen by, hvor Norges nest største domstol er lokalisert, kommer vi ikke lenger enn til utredningsstadiet. Der har vi vært siden 1999 da Justisdepartementet konkluderte at Bergen tinghus skulle rehabiliteres! Vi har snakket om opptak av lyd og bilde i norske domstoler i like mange år. Dette er rettssikkerhetsmessig en innertier. Alle politikerne er for, men pengene kommer ikke. Foreløpig er det bare to domstolbygg som har samme sikkerhetskontroll som på Stortinget; Oslo tingrett og Høyesterett. Vi burde hatt det i mange flere av våre domstoler. 

Når våre politiske partier ikke er villig til å prioritere kostnadene ved en nødvendig utvikling av den tredje statsmakt, må vi i alle fall gis rammebetingelser som gjør at vi kan utnytte de midlene vi har på en mest mulig effektiv måte. Riksrevisjonen har påpekt at det ikke er tilfelle i dag. Som ansvarlig for driften av en offentlig virksomhet er det vår plikt å gjøre noe med dette, men vi trenger bistand fra regjeringen og Stortinget for de store grepene. 

Justisministeren uttalte under debatten om domstolstrukturen i Østfold og på Romerike at regjeringen vil legge frem en proposisjon om domstolstruktur. Det er bra. DA ser frem til en god dialog med alle politiske partier om fremtidens domstoler i Norge. Jeg håper at den debatten som må komme blir preget av brobygging og politisk konsensus om veien fremover. Den konsensusen bør bestå av både penger og strukturendringer.