Det finnes en rekke menneskerettslige begrensninger for når en utlending kan uttransporteres. Til nå har kontrollen av disse begrensningene i hovedsak ligget hos utlendingsforvaltningen. Domstolene som beslutter internering i forkant av en uttransportering, har tradisjonelt ikke prøvd lovligheten av selve uttransporteringen, med henvisning til Rt-2014-220 og HR-2019-2282-U.

I dommen C‑313/25 PPU (Adrar) har EU-domstolen avklart at returdirektivet 2008/115/EF artikkel 5 og 15 krever at den domstolen som beslutter internering, selvstendig må vurdere om den planlagte uttransporteringen vil være i strid med blant annet prinsippet om non-refoulement, retten til familieliv og barnets beste. Om nødvendig, skal domstolen foreta en slik vurdering ex officio. Dette fordi det av Returdirektivet artikkel 15 nr. 4 følger at internering ikke kan opprettholdes når det «av rettslige eller andre grunner ikke lenger er rimelig å regne med uttransport», og da skal utlendingen løslates umiddelbart.

Fersk avgjørelse

I en kjennelse fra november 2025, HR‑2025‑2174-U, har Høyesteretts ankeutvalg lagt til grunn at også norske domstoler, innenfor returdirektivets virkeområde, plikter å kontrollere om non-refoulement, retten til familieliv og hensynet til barnets beste er til hinder for uttransportering når de tar stilling til om en utlending lovlig kan interneres. Domstolen kan med andre ord ikke passivt bygge på utlendingsforvaltningens vurderinger, men må selv ta stilling til om returvernet etter EMK artikkel 3, retten til familieliv etter EMK artikkel 8 og hensynet til barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3, Grunnloven § 104 og utlendingsloven § 70 er til hinder for at uttransporteringen gjennomføres.

I kjennelsen HR-2026-94-U, avsagt denne uken, presiserer ankeutvalget hvilke bevisregler som gjelder for returvernet etter EMK artikkel 3: Dersom utlendingen har lagt fram bevis som i utgangspunktet tilfredsstiller kravet om «substantial grounds» eller «vektige grunner» for at det er en reell fare for at vedkommende vil bli utsatt for slik behandling som EMK artikkel 3 verner mot, jf. EMD F.G. mot Sverige avsnitt 111, vil bevisbyrden gå over på staten som må føre bevis for at uttransporteringen likevel ikke vil føre til krenkelse av prinsippet om non-refoulement, jf. EMD J.K. mot Sverige avsnitt 91.

Reell kontradiksjon

Denne rettsutviklingen er et viktig skritt for å sikre reell respekt for grunnleggende menneskerettigheter for utlendinger som skal uttransporteres – og for deres familier. En effektiv domstolskontroll forutsetter imidlertid at de profesjonelle aktørene endrer praksis. For det første må politiet, før rettsmøtet, systematisk kartlegge om det har oppstått nye forhold siden utlendingsmyndighetenes siste vurdering, som kan ha betydning for non-refoulement, familieliv eller barnets beste. For det andre krever ordningen at advokater som bistår under interneringen har satt seg grundig inn i de relevante rettskildene og faktiske forholdene på interneringstidspunktet, og får betalt for alt arbeidet de gjør. For det tredje må domstolene forberede seg på at interneringssaker i større grad enn tidligere kan få preg av reelle kontradiktoriske forhandlinger omkring temaer som non-refoulement, familieliv og barnets beste.  

Det er lite som tyder på at de fleste rettsmøter i interneringssaker vil bli langt mer omfattende enn i dag. I mange saker vil det være klart at det verken foreligger ny risiko ved retur, vesentlige endringer i familielivet eller nye forhold som tilsier at barnets beste må tillegges avgjørende vekt. Men aktørene må være særlig årvåkne når det har gått lang tid mellom det siste vedtaket fra utlendingsmyndighetene og interneringen. I slike saker kan det ha skjedd betydelige endringer, enten i utlendingens liv eller i returlandet, som må vurderes konkret.

Kjernepunkt

Non-refoulement-spørsmålet kan også aktualiseres dersom returen skjer på en måte som gjør at utlendingen kommer i myndighetenes søkelys ved ankomst. Da kan risikoen for forfølgelse eller umenneskelig behandling øke, og dette må være en del av domstolens vurdering. Typiske eksempler er politisk aktive iranere som returneres på nødpass, eller enkelte etiopiere som verifiseres av hjemlandets delegasjoner på Trandum før retur. I slike tilfeller er det ikke tilstrekkelig å vise til at det tidligere er vurdert at vedkommende kan returneres; det må vurderes om gjennomføringsmåten nå utløser en ny eller forsterket risiko.

Til syvende og sist er én konsekvens helt klar: Domstolene kan ikke lenger innlede interneringsmøter med å fortelle utlendingen at «det som vil skje med deg ved uttransportering, er ikke et tema i dette møtet».

Etter Adrar og HR‑2025‑2174 er nettopp dette – hva som vil skje ved og etter uttransporteringen – blitt et kjernepunkt i lovlighetskontrollen ved internering.