Høyesterett har i senere tid forsøkt å plassere elektronisk kontroll inn i det straffeprosessuelle landskap hvor varetektsfengsling er aktuelt. Den siste kjennelsen HR-2025-2096-U omhandlet et tilfelle hvor det spesielle fengslingsvilkåret er unndragelsesfare. Både her, i lovforarbeidene og i underrettspraksis synes passbeslag å ha fått ufortjent stor oppmerksomhet.

Et «egnet» alternativ til varetektsfengsling

Lovgiver uttrykker at intensjonen med å innføre oppholdspåbud med elektronisk kontroll som varetektsform ikke er å endre terskelen for fengsling, men å tilføre et alternativ hvor enkelte kan få en lempeligere varetektsperiode enn tilfellet var før ny straffeprosesslov § 184 b trådte i kraft 1. juli 2025.

En forutsetning for det elektroniske fengslingsalternativet er – ut over de generelle og spesielle fengslingsvilkårene – at det er en «egnet» gjennomføringsmåte. I dette vilkåret ligger fire kriterier som alle må være oppfylt, hvorav det ene er et spørsmål om fengsling ved elektronisk kontroll tilstrekkelig reduserer unndragelsesfaren.

Lovgiver har for så vidt gått langt i å erkjenne at elektronisk kontroll i mange tilfeller ikke vil bestå dette egnethetsvilkåret, når de i forarbeidene skriver

«Et påbud om å oppholde seg et sted kombinert med elektronisk kontroll kan […] ikke hindre at en utenlandsk borger tar seg ut av landet. [D]epartementet [mener] at det likevel ikke kan utelukkes at unndragelsesfare i enkelte tilfeller kan forebygges med oppholdspåbud med elektronisk kontroll, eventuelt i kombinasjon med for eksempel passbeslag».

I HR-2025-2096-U gis det medhold i at fengsling ikke skal gjennomføres med elektronisk kontroll. Hva gjelder passbeslag, konstaterer Høyesterett kun at lagmannsrettens premisser må forstås dit hen at «[…] oppholdspåbud med elektronisk kontroll kombinert med passbeslag, ikke er tilstrekkelig». Tingretten trakk i sin kjennelse frem at siktede var fratatt sitt pass, som ett av flere momenter som tilsa gjennomføring med elektronisk kontroll.

Spørsmålet blir dermed hvor egnet et passbeslag reelt er, som bidrag inn i det å redusere unndragelsesfare.

Schengenavtalens reelle betydning

Grenseforordningen, som med grenseloven § 8 første ledd, nr. 1 er gjennomført som norsk rett, fastsetter i artikkel 22 at de «indre grænser kan passeres overalt, uden at der gennemføres personkontrol, uanset personernes nationalitet».

For Norges del innebar inntredenen i Schengen tilbake i 2001 i kontrollsammenheng, en dreining fra den mer systematiske personkontroll ved grensene til våre naboland, til at personkontrollen i stor grad skal finne sted som en utvidet kontroll i forlengelsen av annen polisiær virksomhet, overfor utenlandske borgere som allerede befinner seg innenfor schengenområdet. Det er denne dreiningen som medfører at en person kan være etterlyst av tysk politi i tre år før han blir pågrepet i en trafikkontroll på Sørlandet. 

Passbeslagets verdi som bidrag til å forhindre unndragelsesfare reduseres tilsvarende.

Den praktiske konsekvens av å reise uten pass

For nordiske borgere er det passfrihet, som innebærer at eksempelvis et førerkort vil være tilstrekkelig som reisedokument i de nordiske land.

For statsborgere av et EØS-land, følger det av unionsborgerdirektivet artikkel 5 flg. at retten til innreise og opphold, er betinget av at vedkommende har pass eller gyldig identitetskort (nasjonalt ID-kort). I praksis vil en person som ikke er i besittelse av dette risikere bortvisning til sitt hjemland.

For tredjelandsborgere følger det av innreisebetingelsene i grenseforordningen artikkel 6 at de må være i besittelse av gyldig reisedokumentene for opphold i Schengen, som for de fleste praktiske formål vil si pass. Konsekvensen av å ikke kunne fremvise pass vil være at en risikerer bortvisning til sitt hjemland.

Det å ikke besitte sitt pass vil i praksis dermed som utgangspunkt kunne medføre at ytterligere unndragelse fasiliteres av andre lands myndigheter.

Internasjonal etterlysning i straffesak blir i så henseende et sentralt tiltak der den siktede unndrar seg straffeforfølgningen ut over landegrensene. For at det skal være et effektivt virkemiddel må den siktede være etterlyst med korrekt identitet av norsk politi og bli utsatt for kontroll av annen lands politi; hvor kontrollen må bestå i å bruke systemstøtte inneholdende internasjonale databaser og hvor siktede opptrer med korrekt identitet, eller den rette identitet avdekkes, i kontrollen.

En skulle tro at siste ord om passets egnethet som bidrag inn i å redusere unndragelsesfaren, neppe er sagt.