Norges Bank vedtok 7. mai å øke styringsrenten med 0,25 % til 4,25 % p.a. Økningen skjer til tross for regjeringens forsikringer om at renten skulle ned i år. Det er betydelig interesse for hvilke konsekvenser økningen vil ha, særlig for husholdningenes evne til å klare en øket byrde i en allerede dyr hverdag.

Sentralbankens økning får ikke umiddelbar virkning for bankenes lånekunder. Renteøkning for lånekunden beror på avtale mellom banken og kunden. For lån med flytende rente gjennomføres en endring i renten ved at banken sender melding til sin lånekunde i henhold til låneavtalen.

Bankene har ingen plikt til å øke renten på sine utlån, men kan velge å holde renten uendret. Dette åpner for markedsmuligheter for bankene.

Boliglån

De fleste boliglån i Norge har avtale om flytende rente, hvilket betyr at banken på visse avtalte vilkår kan endre renten. Boliglånavtalene med norske banker er i det vesentlige likeartede og bygger på en forståelse fra 1988 mellom bankene og forbrukermyndighetene.

Finansklagenemnda Bank har i to avgjørelser i januar 2026 under dissens kommet til at bankenes rentereguleringsbestemmelser i boliglånavtaler var urimelige og i strid med avtaleloven §§ 36 og 37 om urimelige vilkår, tolket i lys av EU direktiv 93/13 om urimelige vilkår i forbrukeravtaler.

Nemnda har foretatt en samlet vurdering av de enkelte elementer i rentereguleringsbestemmelsen, som inneholder en rekke generelle og vidt formulerte kriterier, herunder markedsforhold, bankens innlånskostnader, driftskostnader og inntjeningsevne. Flertallet mente at disse kriteriene samlet gir bankene et stort handlingsrom, samtidig som låntakeren ikke har mulighet til å forutse eller etterprøve renteendringer. Uklarheten som følger av dette, skaper en ubalanse i avtaleforholdet som flertallet i nemnda anså som urimelig og i strid med avtaleloven §§ 36 og 37.

Nemnda tok ikke stilling til hvilken følge urimeligheten skal ha, herunder om den opprinnelig avtalte renten eller en annen rente skal gjelde for lånet.

De to bankene som sakene gjelder, har bestridt nemndas avgjørelser. Sakene er brakt inn for domstolene til avgjørelse.

For den enkelte boliglåntaker vil det være risikabelt å vise til nemndas avgjørelser og ikke betale renten etter krevet økning, fordi banken da kan erklære lånet misligholdt og beregne forsinkelsesrente på hele lånet. Forsinkelsesrenten skal være 8 % over styringsrenten og er for tiden 12 % p.a. For en bank vil et slikt misligholdt boliglån normalt være gunstig, fordi boliglånet er pantesikret og forsinkelsesrenten det samme, inntil låntakers egenkapitalandel i boligen er spist opp. Den forsiktige låntaker kan betale med forbehold om at låneavtalens bestemmelse ikke er ulovlig.

Lån til næringsvirksomhet

For næringslån er situasjonen mer uoversiktlig. Finansklagenemnda Bank behandler bare klager fra forbrukere og nemndas avgjørelse gjelder ikke næringslån. Men en renteøkning vil for en næringsdrivende være like tyngende som i boliglånstilfellene.

En gjennomgang av utvalgte bankers vilkår for lån til næringsdrivende tyder på at det er langt flere uensartede låneavtaler i bruk i de forskjellige bankene. Rentereguleringsbestemmelsene for lån med flytende rente varierer fra bestemmelser som likner på de som anvendes i boliglån, til vilkår som kort og kontant fastsetter at «banken kan ensidig øke renten».

Finansklagenemnda Banks avgjørelser gjelder boliglån og er også truffet under henvisning til EU-direktivet om urimelige vilkår i forbrukeravtaler. De er derfor ikke uten videre avgjørende for om liknende rentereguleringsbestemmelser i låneavtaler med næringsdrivende kan anses urimelige.

Avtaleloven § 36 gjelder imidlertid generelt for avtaler, og fastsetter at en avtale helt eller delvis kan settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner. Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.

Domstolene har tradisjonelt vært tilbakeholdende med å anvende bestemmelsen i næringsforhold. Det er imidlertid nærliggende å spørre om en låneavtale mellom en næringsvirksomhet og en bank kan medføre tilsvarende ubalanse i avtaleforholdet som ved et forbrukerlån, og om dette og andre omstendigheter kan lede til anvendelse av avtaleloven § 36. Samfunnets mer kritiske syn på bankene og deres høye overskudd i tider som er vanskelige for kundene, kan trekke i retning av et bekreftende svar.

Et særlig spørsmål vil være om endring i marginen på NIBOR (Norwegian Interbank Offered Rate) lån kan gjøres til gjenstand for de samme vurderinger. I slike lån belaster banken kunden rente med henvisning til pengemarkedsrenten NIBOR, med tillegg av en margin som skal dekke bankens risiko, kostnader og fortjeneste. Endring i renten gjennomføres ved at NIBOR endres, og så vil spørsmålet være om banken samtidig kan øke marginen.

Låntakere bør følge med og etterspørre nærmere begrunnelse for endringer i marginen. Bankene bør være forberedt på å forklare grunnlaget for eventuelle endringer.