Ett år etter Høyesteretts ja, sier Borgarting fortsatt nei til ulveskyting

Et drøyt år er gått siden Høyesterett ga grønt lys til skytingen av 19 ulv som oppholdt seg innenfor de etablerte revirene, men utenfor «ulvesonen». Dette til tross for at ulvene i liten grad truet beitedyr eller jakt. Det primære argumentet ble i dommen konstatert å være konfliktdemping, samt å øke tilliten til rovviltforvaltningen.

Dette var gyldige argumenter, som ikke ga grunnlag for å tilsidesette departementets interesseavveining, mente Høyesterett. Retten kom dermed til motsatt resultat av hva lagmannsretten hadde gjort.

Onsdag avgjorde Borgarting lagmannsrett nok en slik sak, der spørsmålet er om departementet har tilstrekkelig begrunnelse for å vedta skyting av ulv som befinner seg i revirene sine. Vedtakene er utfordret av dyrevernorganisasjonen NOAH, representert ved Arntzen de Besche-advokatene Bendik Misund Nedberg og Berit Svensli Solseth. Og nok en gang mener lagmannsretten at vedtakene er ugyldige.

Noen blir misfornøyd uansett

Saken har flere paralleller til Høyesteretts dom fra i fjor: Heller ikke denne gangen er ulvene ansett å være noen vesentlig trussel mot jakt eller beitedyr. Departementets hovedargument er, som sist, at skytingen vil være konfliktdempende og tillitsskapende. Lagmannsretten legger til grunn at dette er relevante argumenter, jamfør Høyesteretts dom fra i fjor – men likevel ikke nok. Retten skriver:

«I oppsummeringen som gis på vedtakets side to, er synspunktet om konfliktdemping og tillitsskapning tilsynelatende begrunnet med at ulvebestanden «i noen år har ligget over bestandsmålet». Lagmannsretten kan ikke se grunnlag for et eventuelt synspunkt om at ethvert avvik fra bestandsmålet vil være konfliktskapende og svekke tilliten. Som påpekt vil det være feil rettsanvendelse dersom man forvalter bestanden utelukkende på grunnlag av bestandsmålet. Dette blir ikke mindre feil dersom man begrunner samme styringsprinsipp med et eventuelt postulat om at enhver annen måte å forvalte bestanden på vil være konfliktskapende.

Spørsmålet om ulvebestanden skal bevares, og hvordan den i så fall skal forvaltes, vekker i seg selv et betydelig engasjement og følelser i deler av befolkningen. Uansett hvordan man løser dette, vil det gjøre seg gjeldende kritiske røster som er sterkt uenige i utfallet. Det kan ikke anses som en relevant form for konfliktdemping eller tillitsskapning dersom forvaltningen søker å unngå kritikk fra den ene siden i ulvedebatten, på bekostning av synspunktene til den andre siden. Hensynet til konfliktdemping kan tillegges stor vekt, men det forutsetter en begrunnelse som viser at hensynet til begge sider i konflikten er ivaretatt.»

At bestandsmålet er nådd, kan ikke i seg selv begrunne skytingen, mener lagmannsretten. I så fall ville terskelen for felling blitt den samme innenfor som utenfor ulvesonen, slik at «prinsippet om soneforvaltning ville miste sin betydning».

En million i sakskostnader

Dette er distriktskommunene særs uenige i.

– Dersom dommen blir stående, er konsekvensen at ulvesonen er utviklet til et ulvereservat – stikk i strid med Stortingets uttalte vilje. Dommen er uriktig, og USS legger til grunn at staten anker til Høyesterett, skriver Utmarkskommunenes Sammenslutning i en pressemelding. Norges Bondelag peker at det i nyere tid aldri har vært så mye ulv som nå i Norge.

– Byrdene av dette bærer befolkningen, lokalsamfunnet og beiteområdene inni og utenfor ulvesona, og dette vil på ingen måte bidra til å dempe konfliktnivået, sier Bjørn Gimming, leder i Norges Bondelag til NTB.

I miljøbevegelsen, derimot, er det jubel:

– Dommen gir kritisk truede dyr i Norge den rettsbeskyttelse de bør ha, og som staten systematisk har fratatt dem de siste årene, sier Noah-leder Siri Martinsen i en pressemelding.

– Det er svært alvorlig at staten på feilaktig grunnlag har gitt tillatelse til felling av et fredet dyr. Regjeringen må nå ta en skikkelig gjennomgang av rovviltforvaltningen, for å sikre at rovdyrene faktisk får den beskyttelsen loven gir dem, sier SVs Lars Haltbrekken til NTB.

Lagmannsrettens konklusjon er den samme som tingretten kom til, og NOAH tilkjennes en million i sakskostnader, på toppen av de 640.000 de ble tilkjent for tingretten.