Saken om Sandra Borchs plagiat i masteroppgaven hennes i rettsvitenskap bør gi opphav til en grundig debatt om det er strukturelle forhold knyttet til masteroppgavene på jusstudiet, som leder studentene inn i den slags fristelser som den nå forhenværende forsknings- og utdanningsministeren falt for.

Det er mye som tyder på at svaret på dette spørsmålet er ja, selvfølgelig uten at det unnskylder Borch eller andre som har klippet og limt uten henvisninger.

Rene pliktløp

Problemet er ikke at fakultetene ikke har informert studentene om at klipp og lim fra tidligere masteroppgaver er juks – det skjønner alle. Problemet er at studentene ikke får forklart godt nok hva som er poenget med masteroppgaven, og derfor heller ikke hva de går glipp av om de ikke utvikler et ordentlig masterprosjekt og jobber selvstendig med det.

Studentene settes ikke stand til å vurdere hvilke spørsmål som er egnet for en masteroppgave og hvilke som ikke er det. Resultatet er at det årlig skrives en rekke oppgaver om problemstillinger som det alt er skrevet oppgaver om tidligere, slik som Borchs oppgave ser ut til å være et eksempel på. Altfor få studenter gir seg i kast med uutforskede rettsspørsmål, selv om samfunnsutviklingen kontinuerlig gir opphav til slike.

C på tre uker

Hovedansvaret for at en del masteroppgaver fremstår som rene pliktløp har fakultetene, ikke studentene. Samtidig må studentenes fremtidige arbeidsgivere også trekkes inn i debatten. Det har festet seg et inntrykk blant studentene om at mange arbeidsgivere ikke egentlig bryr seg om hva en nyutdannet jurist har skrevet sin masteroppgave om, og heller ikke er særlig opptatt av om oppgaven er virkelig god eller bare sånn passe. Sensur av individuelle masteroppgaver er vanskeligere enn sensur av eksamensbesvarelser, som hele kullet skriver sammen, og det har utviklet seg en praksis hvor langt de fleste får C eller bedre.

Studenter som prioriterer gjentak av andre eksamener, med håp om å forbedre karakterene, eller traineeopphold i et advokatkontor, opptrer derfor i en viss forstand rasjonelt. Arbeidsmarkedet har lenge vært godt, og en hel del studenter har sikret seg jobb før masteroppgaven skal skrives. Resultatet er studenter på leting etter en «trygg» (les: kjedelig) problemstilling, som kan skrives til en OK karakter på langt under de 8-900 arbeidstimene (!) som regelverket forventer at man skal bruke på en oppgave på 30 studiepoeng. Det er dessverre eksempler på masteroppgaver som reelt sett er skrevet på bare et par uker, men som likevel har passert med C eller bedre.

Behovet for endringer aktualiseres også av fremveksten av KI-verktøy, som nå gir uante muligheter for studenter som måtte være på leting etter en snarvei til mastergraden. Om Borch hadde hatt tilgang til KI da hun leverte oppgaven sin i 2014, ville hun enkelt kunne forhindret at det ti år senere ble avslørt at hun ikke hadde skrevet teksten selv. Det er riktig at plagiatverktøyene er bedre nå enn de var i 2014, men litt KI-assistert omskriving er alt som skal til for å unngå havne i selskap med Borch. De eneste som blir tatt for plagiat i 2024, er de som ikke vet hvordan man bruker nye KI-verktøy. Om man velger et «KI-vennlig» tema for masteroppgaven, er det nok mulig å produsere hele oppgaven med nokså beskjeden arbeidsinnsats.

Lite veiledning

Svakhetene ved masteroppgaven i juss har lenge vært kjent på fakultetene, men svaret har stort sett vært å peke på ressursmangel og notorisk underfinansiering av jusstudiet sammenlignet med nær sagt alle andre universitetsstudier. Det er alt for få universitetslærere til å veilede alle studentene, og dermed umulig å følge den tradisjonelle «mester-svenn»-modellen som lovgiver nok så for seg da også jussutdanningene i 2003 ble pålagt å innføre masteroppgaver for alle. For utenlandske kolleger er det en selvfølge at en masteroppgave i rettsvitenskap veiledes av en professor, men i Norge er det store flertallet av veilederne praktikere som ikke har noen tilknytning til forskningsmiljøene på fakultetene. De eksterne veilederne gjør gjennomgående en god jobb med de få veiledningstimene som er tilgjengelige, men de er ikke del av noe helhetlig fagmiljø hvor det diskuteres hvordan studentene bør jobbe med masteroppgavene sine.

Bedre finansiering av jussutdanningene må fastholdes som et prioritert mål, men det er helt urealistisk at fakultetene i overskuelig fremtid skal få de ressursene som trengs for intern veiledning av alle masteroppgaver. Som påpekt i en meget god rapport fra UiOs Senter for erfaringsbasert juridisk læring er det mulig å få på plass et langt bedre undervisningsopplegg rundt masteroppgavene uten vesentlig økning av ressursbruken (Marte Kjørven mfl., Studenten som forsker, 2022). Denne opplæringen må sette studentene i stand til å vurdere hvilke tema som er egnet for et selvstendig juridisk utredningsarbeid av flere måneders varighet og hvilke som ikke er det. I yrkeslivet er det opplagt at jurister ikke kan bruke tid og (andres) penger på å utrede spørsmål som alt er utførlig analysert i litteraturen, og hvor man ikke har noe særlig å tilføye.

Like opplagt er det at en problemstilling som KI tilsynelatende kan besvare på få minutter ikke er egnet for et større utredningsarbeid, men vurderingen kan være en annen dersom prosjekter dreies til metodisk etterprøving av den juridiske kvaliteten på KI-teksten. Studentene må få opplæring i hva KI kan brukes til i arbeid med større juridiske utredninger, og hvordan kommende jurister bør forholde seg til dette på en etisk bevisst måte.

Studiepoengene

Opplæringsdelen må ha et omfang som legger beslag på en del av de 30 studiepoengene som i dag er satt av til masteroppgaven, og den må komme før skrivingen tar til. Forventningene til oppgavenes omfang må kanskje justeres noe, men det er grunn til å være oppmerksom på at jussstudenter i nær sagt alle andre land får langt færre studiepoeng for oppgaver av samme omfang som de oppgavene som i dag skrives her til lands. I internasjonal sammenheng godskrives dagens norske masteroppgaver uforholdsmessig stort antall studiepoeng.  

Samtidig må prøvingen dreies mot de ferdighetene som studentene skal tilegne seg under utviklingen av og arbeidet med masterprosjektet. En avsluttende muntlig prøve hvor studentene presenterer prosjektet og hvor sensorene spør også om prosessen som har ledet frem til den innleverte oppgaven, må på plass så snart som overhodet mulig.