Foreldelsesloven – en førtitoåring moden for fornyelse?

Foreldelsesloven trådte i kraft 1. januar 1980, og fylte ved årsskiftet 42 år. Loven har dermed rukket å bli «middelaldrende». Når man bikker 40, bør man reflektere over om man fungerer optimalt. Det gjelder både for lover og mennesker.

Etter vårt skjønn kjennetegnes foreldelsesloven av at den er både uklar og konfliktskapende. Loven skaper masse unødvendig advokatjobb hvert eneste år. Loven bidrar for så vidt til å øke advokatenes inntjening, men det var neppe størrelsen på advokatenes lommebok Stortinget hadde i tankene da foreldelsesloven ble utformet. Vi har hvert eneste år et stort antall rettstvister hvor foreldelse er påberopt av en av partene, og Høyesterett behandler i gjennomsnitt omtrent en sak per år om forståelsen av en av foreldelseslovens regler.

To årsaker

Formålet med foreldelsesloven er, enkelt sagt, å rydde opp i fordringer/krav som bare «flyter rundt» uten rettslig avklaring. Når kravet har ligget i respirator i noen år, skal loven bidra til at kravet får den endelige dødsattesten. Problemet med utformingen av den norske foreldelsesloven, er at foreldelse kan inntre på et tidspunkt hvor kravet fremdeles er sprell levende, i en situasjon hvor partene driver med saksbehandling av kravet og utredning av årsaksforholdene som ligger til grunn for kravet. I slike tilfeller fungerer ikke foreldelsesloven som nådestøtet for et krav som bare flyter rundt, men som en ubehagelig felle for fordringshaveren.

Det er to hovedårsaker til at foreldelsesfristen kan komme svært brått på fordringshaveren. For det første er den alminnelige foreldelsesfristen i Norge bare 3 år, i motsetning til eksempelvis i Sverige hvor den alminnelige foreldelsesfristen er 10 år. For det andre, starter foreldelsesfristen å løpe fra «fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse», jf. foreldelsesloven § 3. I rettspraksis er dette tolket slik at foreldelsesfristen starter å løpe uavhengig av om fordringshaveren har (eller bør ha) kunnskap om sin fordring. Den alminnelige foreldelsesfristen kan dermed være utløpt lenge før fordringshaveren får kunnskap om at hun har et krav, slik at fordringshaveren bare har ett år på seg til å ta ut søksmål, jf. tilleggsfristen i foreldelsesloven § 10. Foreldelse kan dermed inntre som følge av rene saksbehandlingsfeil fra fordringshaveren, og ikke som følge av at skyldneren har en berettiget forventning om at kravet er oppgitt.

Vi vil i det følgende gi noen praktiske eksempler på dette fra entrepriserettens område.

Eksempler

I Rt. 2013 side 1476 var spørsmålet når foreldelsesfristen startet å løpe for entreprenørens krav om avdragsbetaling, jf. NS 8405 punkt 28.1. Byggherren anførte at foreldelsesfristen startet å løpe suksessivt etter hvert som arbeidet ble utført. Entreprenøren anførte på sin side at foreldelsesfristen ikke kunne starte å løpe før kontraktsarbeidet var overtatt av byggherren. Høyesteretts flertall (3 mot 2) kom til at foreldelse (av opptjent krav på vederlag) startet å løpe suksessivt etter hvert som arbeidet blir utført.

I langvarige byggeprosjekter, tvinges derfor entreprenøren til å ta ut søksmål for sine krav lenge før man har kommet til overtakelsen og behandlingen av sluttoppgjøret. Alternativt må man avtale en utsatt foreldelsesfrist med byggherren. Dette er en svært upraktisk regel, noe Høyesterett for så vidt var inne på i dommens avsnitt 46. Høyesterett uttalte der:

«Jeg innser at en foreldelsesfrist med utgangspunkt i overtakelsen, tillagt betalingsfristen for sluttfakturaen, nok kan by på praktiske fordeler. Men slik ordlyden er i foreldelsesloven § 3 nr. 1, og så absolutt som bestemmelsen i følge forarbeidene skal forstås, har jeg vanskelig for å se at dette kan være avgjørende.»

Høyesteretts flertall følte seg altså bundet av lovens ordlyd, selv om loven ga en upraktisk løsning. Dommen er et godt eksempel på at loven gir urimelige og upraktiske løsninger, og det taler jo for at loven bør revideres.

Et annet eksempel på at foreldelsesloven gir upraktiske løsninger, er skjulte mangler som først oppdages et par år etter overtakelsen. Det er sikker rett at foreldelse ubønnhørlig starter å løpe fra overtakelsen ved skjulte mangler, selv om det på dette tidspunktet er umulig for byggherren/kjøperen å gjøre gjeldende et mangelskrav.

Dersom mangler oppdages mer enn to år etter overtakelsen, har byggherren dermed bare ett år på seg til å utta søksmål for å få avbrutt foreldelse, jf. tilleggsfristen i foreldelsesloven § 10 som gir ett år fra byggherren får kunnskap om fordringen (mangelskravet). Ett år går svært fort når kompliserte årsaksforhold skal utredes, og vi kjenner en rekke eksempler på at berettigede mangelskrav har gått tapt fordi byggherren bruker for lang tid på sin utredning før det tas ut søksmål.

Tvinges til tvist

I entrepriseforhold tvinges med andre ord både entreprenører og byggherrer til å ta ut premature søksmål som følge av foreldelseslovens regler. I tillegg har entreprisekontraktene allerede en rekke varslingsregler, reklamasjonsfrister og søksmålsfrister som partene må forholde seg til.

Foreldelsesloven skaper unødvendig rettsliggjøring og potensielle tvistepunkter i en bransje som allerede har for mange tvister. Vi oppfordrer på denne bakgrunn Stortinget til å sende 42-åringen på en «bli ny dag» i løpet av de nærmeste årene.