Høyesterett avklarte i fjor at dersom staten eller en kommune krenker en persons rettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), kan myndighetene med grunnlag i EMK artikkel 13 bli pålagt å betale erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning). I mange sammenhenger kan det gå lang tid fra myndighetene har krenket EMK overfor en person (skadelidte), og til personen velger å saksøke myndighetene med krav om oppreisning. Spørsmålet er da om kravet er foreldet. Norske domstoler behandler for tiden flere søksmål hvor spørsmålet aktualiseres.

Kravene etter EMK art. 13

Dersom norske domstoler kommer til at EMK-oppreisningskrav er foreldet, kan det etter omstendighetene krenke EMK artikkel 13. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har uttalt at bestemmelsen er til hinder for at nasjonale foreldelsesregler utformes eller praktiseres slik at skadelidte påføres «an unreasonable procedural burden».  

I en nylig publisert artikkel i Tidsskrift for Rettsvitenskap argumenterer jeg for at kravene til foreldelse etter artikkel 13 må klarlegges med utgangspunkt i den «overnasjonale foreldelsesfristen» etter EMK artikkel 35 nr. 1 og retten til domstolstilgang etter artikkel 6. I flere av de sakene hvor EMD har vurdert om nasjonale foreldelsesfrister har vært i samsvar med EMK artikkel 13, har domstolen vist til sin praktisering av bestemmelsene.

Den «overnasjonale foreldelsesfristen»

Bestemmelsen i EMK artikkel 35 nr. 1 oppstiller en frist på 4 måneder for at personer skal kunne anlegge sak for EMD. Det gjelder to grunnprinsipper for beregningen av fristen. Det første prinsippet gjelder situasjoner hvor et konvensjonsbrudd pågår sammenhengende over tid (vedvarende krenkelser). Prinsippet består i at fristen i utgangspunktet tidligst vil begynne å løpe fra krenkelsens opphør. Det andre prinsippet innebærer at fristen ikke begynner å løpe dersom skadelidte er i en situasjon hvor han eller hun er ute av stand til å anlegge sak. Det vil både kunne skyldes konvensjonsbruddets alvor og/eller skadelidtes helsetilstand.

Grunnprinsippene etter artikkel 35 må gi uttrykk for to av de minstekravene EMK artikkel 13 stiller til beregningen av nasjonale foreldelsesfrister. Dersom foreldelsesfristene begynner å løpe tidligere enn det som følger av prinsippene etter artikkel 35 nr. 1, vil det innebære at det er lettere for skadelidte å få reparasjon av EMD enn av nasjonale myndigheter. Det strider mot konvensjonens system, som bygger på at det primært er statenes ansvar å håndheve EMK-rettighetene.  

Retten til domstolstilgang

Videre er det først og fremst med grunnlag i artikkel 6 at EMD har oppstilt krav til nasjonale foreldelsesregler. EMD har konstatert brudd på bestemmelsen i situasjoner hvor nasjonale domstoler har kommet til at oppreisningskrav har vært foreldet, til tross for at skadelidte ikke hadde en reell mulighet til å anlegge søksmål innenfor en foreldelsesfrist. Det gjelder blant annet saker hvor skadelidte manglet nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.  

Også EMK artikkel 13 må som et minimum kreve at nasjonale foreldelsesfrister beregnes slik at skadelidte har både reell mulighet og tilstrekkelig kunnskap til å anlegge søksmål innenfor fristen. De grensene artikkel 6 angir for foreldelse gjelder ikke bare oppreisningskrav for brudd på EMK, men også oppreisningskrav ved mindre alvorlige krenkelser. Det utgjør en forskjell fra artikkel 13, som utelukkende gjelder konvensjonsbrudd. Artikkel 13 kan derfor ikke stille mindre strenge krav til foreldelse, heller tvert imot.  

Forholdet til foreldelsesloven

Den norske foreldelsesloven vil i flere sammenhenger ikke være egnet til å oppfylle kravene etter EMK. Lovens § 9 oppstiller både en relativ og en absolutt foreldelsesfrist for oppreisningskrav. Det største problemet er at fristene bygger på et for snevert perspektiv for å fastsette når de begynner å løpe.

Den relative fristen er tre år regnet fra den dagen skadelidte «fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige». Fristen gir ikke rom for å vektlegge andre forhold enn skadelidtes «kunnskap». Selv om fristen forutsetter at man gjør en konkret helhetsvurdering av når skadelidte har eller bør ha tilstrekkelig kunnskap til å anlegge oppreisningssøksmål, kan fristberegningen krenke EMK artikkel 13. Det gjelder særlig situasjoner hvor skadelidte hadde den nødvendige kunnskapen, men likevel var i en posisjon hvor han eller hun var ute av stand til å anlegge søksmål basert på kunnskapen.

Foreldelseslovens absolutte frist er 20 år regnet fra tidspunktet «den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte». Fristen kan krenke EMK artikkel 13 fordi den ikke gir rom for å vektlegge hvilke forutsetninger skadelidte hadde for å anlegge sak innenfor 20-årsperioden, herunder skadelidtes kunnskap, helsetilstand og økonomiske situasjon. Artikkel 13 vil for eksempel krenkes dersom man med grunnlag i fristen kommer til at et EMK-oppreisningskrav er foreldet før skadelidte fikk tilstrekkelig kunnskap til å anlegge søksmål.

Veien videre  

Utformingen av den relative og absolutte foreldelsesfristen gjør at norske domstoler i flere tilfeller må fravike fristene for å ivareta kravene etter EMK artikkel 13. Da kan praksis fra svenske og danske domstoler fungere som et forbilde. De har allerede i flere saker fraveket sine foreldelsesregler med grunnlag i artikkel 13. I en dom fra 2024 kom for eksempel Sveriges øverste domstol (Högsta domstolen) til at foreldelsesfristen ikke kunne beregnes basert på den tradisjonelle foreldelsesregelen i preskriptionslagen. Fristen måtte heller beregnes fra det tidspunktet skadelidte hadde «en rättsligt sett reell möjlighet att kräva ut sin fordran».

Det er behov for en lignende tilnærming i Norge.