Som advokat sender jeg jevnlig klager til forliksrådet. Forliksrådet skal være et lavterskeltilbud for tvisteløsning, men er også påbudt førsteinstans i en del tilfeller. Altfor ofte opplever jeg at forliksklager kommer i retur grunnet påståtte mangler, med trusler om avvisning hvis manglene ikke rettes. Det til tross for at lovens vilkår for mangler og avvisning ikke er til stede. Forliksrådet snubler i sin egen lave terskel.

La meg nevne noen eksempler, hvor forliksklager er kommet i retur med krav om retting, ellers blir saken avvist etter tvisteloven § 6-3.

Tre eksempler

I én sak ble forliksklagen returnert fordi kravet på sakskostnader i påstanden ikke var oppgitt med et konkret beløp. Beløpet var spesifisert i et eget avsnitt rett før påstanden, i tråd med tvisteloven § 6-13, men det var ikke bra nok for forliksrådet.

I en annen sak ville forliksrådet avvise en sak fordi påstanden ikke oppga for hvilken periode forsinkelsesrenter ble krevd. Det sto bare «fra forfall til betaling skjer», en formulering som er helt vanlig både i forliksklager og stevninger. Forfallstidspunktet kom klart frem i sakens redegjørelse ellers, men forliksrådet mente dette måtte stå i påstanden.

I et tredje tilfelle krevde forliksrådet dokumentasjon på at det var sendt søksmålsvarsel etter tvisteloven § 5-2. I motsatt fall ville saken bli avvist. Manglende søksmålsvarsel kan imidlertid ikke føre til avvisning. Det står klart både i lovkommentarene eller forarbeidene.

Systemproblem

Dette kan virke som småpirk, men det signaliserer et systemproblem ved domstolenes nullteinstans. Det blir et rettssikkerhetsproblem når forliksrådet ikke forstår sine egne saksbehandlingsregler. Forliksdommernes manglende juridiske kompetanse bidrar etter alt å dømme til disse feilslutningene.

Hvem vet hvor mange saker som urettmessig er avvist, fordi forliksrådet misforsto prosessreglene, og parten ikke skjønte at forliksrådet var på tynn juridisk is. Selv om forliksrådets dommer ofte er juridisk gale, bør ikke folk uriktig nektes muligheten for en gal dom. Dette er så klart spissformulert – ved en uriktig avvisning, vil de stridende parter også kunne miste en reell mulighet for å komme til en omforent løsning. I verste fall kan rettsstridig avvisning gjøre at krav foreldes.

Det kan virke prinsipielt riktig, til og med fristende, å nekte å rette en klage som ikke inneholder feil. Blir saken avvist, må høyere instanser vurdere om forliksrådets rettsanvendelse holder. Men det er et nederlag for rettsstaten hvis det kreves domstolsbehandling for å rette opp i forliksrådets manglende lovforståelse. Forliksrådene trenger ikke voksenoppdragelse fra advokater og domstolene, de trenger systematisk kompetanseheving fra staten.

Etter all kritikken som har vært rettet mot forliksrådet, er det kanskje på tide å endre kunnskapsløshet til kunnskapsløftet.