Dagens regler om forsinkelsesrenter er i realiteten brutale. Gjeldende rentesats på 11,75 % p.a. kan gi svært betydelig gevinst for kreditor og tilsvarende tap for debitor. Dette gjelder ikke minst i store kommersielle tvister, som kan gå over år, og hvor tvistesummene kan være enorme. Ofte er ikke kreditor stort å klandre for at betaling ikke har skjedd tidligere, f.eks. fordi kravet er bestridt og tvisten står for domstolene.

I mange tilfeller kan forsinkelsesrentene på det varslede kravet vokse seg så store at de vanskeliggjør en minnelig løsning. Det er derfor behov for en lovendring. Reglene om forsinkelsesrente bør endres slik at debitor tillates å stille sikkerhet for hovedkravet slik at de kostbare forsinkelsesrentene kan unngås.

Stor makt

Kreditor har stor makt over forsinkelsesrentene, siden de enkelt utløses ved skriftlig påkrav til debitor der forfall ikke er fastsatt på forhånd, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Det gjelder et ulovfestet objektivt ansvar for pengeforpliktelser, slik at debitor ikke har noen unnskyldning for ikke å betale. Ved å sende et slikt påkrav sørger dermed kreditor for at det 30 dager senere løper forsinkelsesrenter på kravet helt frem til betaling skjer.

Kreditor har krav på forsinkelsesrente uten hensyn til om han konkret har lidt noe økonomiske tap, jf. Rt-1995-498. Det er heller ikke noe vilkår om at kravet er uomtvistet eller klarlagt, idet forsinkelsesrenter også løper på omtvistede krav, jf. bl.a. LB-2022-159367. Dersom kreditor forlanger et for høyt beløp, vil han ha krav på forsinkelsesrente så langt kravet senere vinner frem, jf. NOU 1974:54 side 54.

Reglene legger således til rette for at kreditor straks bør sende skriftlig påkrav når han mener å ha et mulig krav overfor en debitor. Videre oppfordrer reglene kreditor til å ta godt i, siden han vil få forsinkelsesrenter så langt kravet eventuelt senere vinner frem. At kravet er uriktig beregnet, utgjør ikke kreditormora som hindrer forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 2 annet ledd.

Risiko for betydelig tap

Den som mottar et slikt påkrav stilles i en vanskelig situasjon. Ofte vil han mene det ikke er grunnlag for kravet eller at det er vesentlig for høyt beregnet. Imidlertid har debitor i dag bare to valg med hensyn til om forsinkelsesrentene skal løpe eller ei; å betale helt eller delvis, eller å unnlate å betale. Det er imidlertid svært lite fristende å betale i henhold til et påkrav man mener er uberettiget og hvor det er risiko for at beløpet aldri vil bli tilbakebetalt hvis det først betales, for eksempel på grunn av manglende betalingsevne eller -vilje hos kreditor. Normalt unnlater man å betale, men kostnaden er da forsinkelsesrenter fra 30 dager etter påkravet og frem til betaling skjer dersom kravet for noen del skulle føre frem i domstolene.

Tilsvarende ser man ikke bare ved påkrav, men også ved krav på erstatning og sakskostnader som fastslås av domstolene. En part som i tingretten blir dømt til å betale erstatning og sakens kostnader til motparten, har samme utfordring selv om saken ankes. Hvis kravet og sakskostnadene ikke blir betalt innen to uker fra forkynnelsen av tingrettens dom, starter forsinkelsesrentene å løpe.

Samtidig kan ankeforhandlingen ligge langt frem i tid, og hvor utfallet er usikkert gitt resultatet i tingretten. Også i denne situasjonen kan det være svært lite fristende å betale som følge av tingrettens dom, fordi man bestrider at det er grunnlag for noe krav og/eller fordi man frykter at beløpet ikke vil bli tilbakebetalt om saken vinnes i høyere instans. Selv om saken vinnes i ankeinstansen kan motparten nekte å tilbakebetale, for eksempel under påskudd av motregning, slik at en ny og kanskje unødvendig rettsprosess må innledes. Likevel har man i dag bare valget mellom å betale eller å ikke betale, med risiko for betydelig tap enten man velger det ene eller det andre.

Sikkerhet

Her har det lenge vært behov for en lovendring som reduserer risikoen for forsinkelsesrenter og hvor man også unngår risikoen ved å betale kreditor bare for å unngå eventuelle forsinkelsesrenter. Samtidig må også hensynet til kreditor ivaretas. En nærliggende løsning er å se hen til tvangsfullbyrdelsesloven § 3-4 om sikkerhetsstillelse, som konkret fastsetter hvilken sikkerhet debitor kan stille for å avverge tvangsfullbyrdelse, for eksempel bankinnskudd på lukket konto.

På samme måte burde det være anledning for en potensiell debitor til å stille sikkerhet for hele eller deler av det varslede hovedkravet, slik det er angitt i påkrav eller ikke rettskraftig dom, for derved å unngå forsinkelsesrentene. Hensynet til kreditor bør da være tilstrekkelig ivaretatt ved at det er stilt sikkerhet for hovedstolen dersom kravet fører frem, samtidig som kreditor kan motta den alminnelige bankrenten av sikkerhetsstillelsen.

Ved å innføre en slik sikkerhetsventil unngås den betydelige risiko og usikkerhet som skapes av de nåværende reglene. En debitor som unnlater å stille sikkerhet for hele eller deler av kravet tar en bevisst risiko, og må akseptere forsinkelsesrenter på det utestående beløpet.