Torsdag slipper stortingsrepresentant Hadia Tajik sin nye bok «Drømmer for min datter». Tajik, som ledet Stortingets justiskomité fra 2013 til 2017 og selv er jurist, er der kritisk til forsøkene på å endre norsk utslippspolitikk gjennom domstolene.
Høyesterett forkastet i 2020 det første forsøket på å bremse norsk oljeutvinning gjennom et klimasøksmål, men flere er på vei. I november skal Oslo tingrett behandle et nytt søksmål mot mot tre oljeprosjekter, og i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg ligger tre storkammersaker til behandling.
Retur til justispolitikken
I den nye boken skriver Tajik:
«Vi vet at omfattende tiltak må til for å redusere klimautslipp fra Norge. Spørsmålet er om tiltakene vil ha legitimitet i befolkningen dersom de drives fram av domstolene og ikke av de folkevalgte? Jeg tror ikke det. Å sette stopp for videre utvinningstillatelser på norsk sokkel, for eksempel, endrer så fundamentale premisser for den viktigste næringa i Norge at det ikke kan overlates til dommere. Det vil kunne oppfattes som at vi flytter makt fra dem folk har valgt til å lede, og over til en arena som ikke påvirkes av politiske valg.»
Sist uke ble det klart at Tajik går tilbake til justispolitikken hun forlot etter stortingsvalget i 2017. Til Rett24 utdyper hun at hun er positiv til oppmerksomheten klimasøksmålene gir til klimasaken, men at hun også frykter konsekvensene.
Frykter motreaksjoner
– Hvis domstolene tar en rolle som samfunnsreformatorer, så er jeg redd vi vil se folkelige motreaksjoner som blir vanskelig å håndtere. Det er politisk mot vi trenger nå. Jeg vil følge klimasøksmålene i EMD nøye, og tror at oppmerksomheten dette gir klimasaken kan være positiv. Det kan særlig øke bevisstheten om hvor dårlig tid vi har, og om pliktene vi har overfor neste generasjon til å handle nå. Men det er viktig at den politiske handlefriheten samtidig blir ivaretatt, sier Tajik.
– Men om den politiske handlefriheten ikke benyttes da?
– Domstolene må slå fast rett og galt innenfor de rammene som politiske flertall har vedtatt, men når målet er å endre flertallet, så må politikerne overta. Gjennom argumentasjon og troverdige planer må vi få folk med oss på det, sier Tajik.
Vi ha ny handlingsregel
I boken tar Tajik til ordet for at man utstyrer norsk klimapolitikk med en handlingsregel, etter mønster fra den økonomiske handlingsregelen for bruken av oljepenger. Der skal det settes opp en referansebane for de norske utslippene fram mot 2050.
«Referansebanen lovfestes i klimaloven. Det betyr at myndighetene påfører seg selv en juridisk forpliktelse til å innfri kuttene referansebanen legger opp til, i motsetning til de mer diffuse forpliktelsene man har i dag, og som i liten grad er målbare. Hvert år må det legges fram en redegjørelse som forklarer hvordan vi ligger an i forhold til referansebanen. For å kvalitetssikre vurderingene etablerer vi et uavhengig faglig klimaråd, som enten rapporterer sine analyser til regjeringen eller til Stortinget, slik Storbritannia og Danmark har valgt å gjøre det», skriver Tajik.
