Det underliggende forholdet gjelder en kvinne som i april ble dømt etter å ha fått påvist påvirkning tilsvarende mer enn 0,2 i promille da hun kjørte med THC i blodet.
Det sentrale poenget for saken er hva som er «tilsvarende» 0,2 promille alkohol, når det idreier seg om andre substanser. Loven gir departementet fullmakt til å sette disse grensene i forskrift. Etter forskriften er straffbarhetsgrensen for THC definert som «0,004 mikromol per liter fullblod».
Restkonsentrasjoner
I sluttinnlegget på vegne av den tiltalte kvinnen anførte forsvarer Frode Sulland at veitrafikklovens ordlyd og forarbeider ikke gir departementet fullmakt til å sette grensen så lavt at den rammer sjåfører som «bare har restkonsentrasjoner som ikke medfører risiko for prestasjonsforringelse». Og videre:
«Ved jevnlig/daglig bruk vil THC pga akkumulering kunne måles i blodet i lengre tid etter rusinntak. En blodprøve som viser THC over minstegrensen vil derfor alene ikke kunne gi svar på om dette er et resultat av restkonsentrasjoner eller av nylig stoffinntak med risiko for påvirkning og prestasjonsforringelse. Av samme grunn vil en slik minstegrense ikke kunne forhindre at stoffinntak flere dager tidligere – uten at det foreligger slik risiko – rammes av veitrafikkloven.»
Påtalemyndigheten argumenterte på sin side for at lovgivers forutsetning har vært å forby «enhver risiko for trafikkrelevant påvirkning», og at det ikke skal tas hensyn til verken individuell toleranseutvikling eller akkumulering av stoff i kroppen på grunn av gjentatt bruk.
Lovgiveroppgave
Høyesterett peker på at Stortinget aktivt har valgt et prinsipp basert på at det ikke er den faktiske påvirkningsgraden som skal være avgjørende, ettersom det ville være vanskelig å foreta en slik sammenligning på vitenskapelig grunnlag. I stedet er grensen satt på et nivå som gir «en viss sannsynlighet» for faktisk påvirkning. Førstvoterende skriver videre:
«Hensynet til å unngå at restkonsentrasjoner rammes, er delvis ivaretatt. Alternativet for rådgivningsgruppa ville vært å sette grensa høyere. En høyere grense ville samtidig ha rammet færre tilfeller der konsentrasjonen «kan» ha gitt påvirkning av kjøreferdighetene, og derfor i mindre grad ha ivaretatt nulltoleranseprinsippet som lovendringen primært bygger på. Den grensa som ble valgt, går ikke utenfor de tilfeller der det «kan» foreligge påvirkning. Jeg viser her til de sakkyndiges uttalelse side 27 om at blant brukere som ikke har utviklet toleranse, vil noen kunne være påvirket ved konsentrasjoner i området 0,004 til 0,010 mikromol THC per liter blod.
Det er etter dette mitt syn at den grensa som er satt for THC, ligger innenfor lovens ramme, og at forskriften på dette punktet er gyldig.»
Retten skriver videre at det må være lovgivers ansvar eventuelt å sette grensen høyere, slik at loven i mindre grad rammer restkonsentrasjoner som rent faktisk ikke har påvirket kjøreevnen. «Det samme gjelder alternativet om å gå mer eller mindre tilbake til en ordning der det foretas en individuell vurdering», skriver Høyesterett.
Stilt i bero
– Høyesterett fastslår at jevnlige brukere av cannabis risikerer å bli dømt for kjøring i påvirket tilstand selv om de ikke er påvirket, men at dette ligger innenfor det lovgiver har bestemt. Derfor sendes ballen tilbake til lovgiver. Dette betyr at Høyesterett aksepterer at det brukes straff i slike saker uten at det har foreligget noen trafikkfare, sier Frode Sulland, som prosederte saken i Høyesterett.
– Vi hevdet at forarbeidene stengte for at man skal kunne dømmes pga såkalte restkonsentrasjoner som ikke medfører påvirkning, men Høyesterett leser forarbeidene noe annerledes. Dette er naturligvis både jeg og klienten svært skuffet over. Det innebærer jo at man blir straffet for bare å ha THC i blodet – ikke for å ha kjørt i påvirket tilstand og vært til noen fare i trafikken, sier Sulland.
Hadde Høyesterett kommet til motsatt resultat, ville det fått konsekvenser for svært mange saker, potensielt også bakover i tid. I august ba derfor sorenskriver i Oslo Yngve Svendsen påtalemyndigheten om stoppe arbeidet med denne typen saker, inntil Høyesterett har avgjort. Oslo tingrett opplyste til Rett24 at de på det tidspunktet hadde fem slike saker liggende.
Hele dommen fra Høyesterett finner du her.
