.jpg.jpeg?quality=85)
Tvisten ankeutvalget nylig behandlet springer ut av en begjæring om midlertidig forføyning. Sør-Rogaland tingrett avslo begjæringen.
Gulating lagmannsrett kom deretter til at tingrettens avgjørelse var feil, det skulle vært gitt midlertidig forføyning. Men selv om lagmannsretten mente tingretten tok feil, så endte lagmannsretten på akkurat det samme. Årsaken var at de faktiske forholdene i mellomtiden hadde endret seg.
Resultatet ble altså det samme som i tingretten, men da på et grunnlag som ikke eksisterte i første instans. Dermed oppsto spørsmålet om sakskostnadene for første instans.
Gulating lagmannsrett konstaterte at saksøkte, ut fra det faktum som forelå da saken var i tingretten, skulle ha tapt saken i første runde. Av den grunn ble han, tross seier i to instanser, dømt til å betale drøyt 60.000 kroner i sakskostnader fra første instans. For lagmannsretten måtte partene bære egne kostnader.
Ny tvistelov
Saksøkte har anket dette, og pekt på at det utvilsomt var han som til syvende og sist hadde vunnet saken. Det kunne da ikke være grunnlag for å pålegge ham motpartens sakskostnader for instansen under, uavhengig av holdbarheten i kravet slik det var da.
Saksøkeren, derimot, pekte på at det finnes lang, ulovfestet praksis på at sakskostnadsansvaret for tingretten skal vurderes ut fra hva som ville vært det riktige utfallet av saken på tidspunktet for tingrettens kjennelse.
Høyesteretts ankeutvalg gir saksøkeren rett i at praksis til nå har vært slik han anfører. Men denne praksisen har utspring i den gamle tvistemålsloven. Den nye tvisteloven sier ikke noe om at det fortsatt skal være slik.
Ikke nevnt i forarbeidene
Høyesterett skriver:
«Ankeutvalget peker på at spørsmålet om den nevnte høyesterettspraksisen skulle videreføres, ikke er omtalt i forarbeidene til tvisteloven. Departementet uttalte helt generelt at § 20-4 «viderefører det vesentligste av gjeldende rett», se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 279. Paragraf 20-4 gir retten mulighet til å tilkjenne den tapende parten sakskostnader dersom minst ett av tre ansvarsbetingende vilkår er oppfylt. Det ene alternativet, i bokstav c, er at «kostnadene skyldes motpartens forsømmelser», noe som legger opp til en aktsomhetsvurdering, se Rt-2009-380 avsnitt 24. Avgjørelsen viser at § 20-4 ikke fullt ut viderefører tidligere rett, slik forarbeidsuttalelsen indikerer.
(...)
Dette innebærer etter utvalgets syn at A som tapende part i lagmannsretten, bare kan tilkjennes sakskostnader hvis tvisteloven kapittel 20 hjemler kravet. I en situasjon hvor motparten B vant saken i lagmannsretten, kan A derfor bare tilkjennes sakskostnader hvis ett av alternativene i § 20-4 er oppfylt. Konsekvensen er at den praksisen som følger av Rt-1995-2003 og Rt-1999-523 ikke er videreført i større utstrekning enn § 20-4 hjemler.»
De tre alternativene § 20-4 viser til, er situasjoner der saken saken er reist uten grunn, heves på grunn av forhold utenfor partens kontroll, eller der kostnadene skyldes «forsømmelser».
Uavklart
«Anken har reist et prinsipielt og uavklart rettsspørsmål», skriver ankeutvalget, og dropper å tilkjenne sakskostnader for tredje instans.
Faktum i den underliggende tvisten var at saksøkeren krevde midlertidig forføyning mot krenkende innlegg på Facebook. Det mente altså tingretten det ikke var grunnlag for. Lagmannsretten kom altså i prinsippet til motsatt konklusjon, men i mellomtiden hadde saksøkte lukket sin Facebook-profil. Dermed var kravet bortfalt.
Kjennelsen finner du her.
