Dommen Høyesterett avsa før helgen har utgangspunkt i en overgrepstiltale mot en tidligere politimann. Mannen har vært tiltalt for voldtekt og misbruk av overmaktsforhold. Og det er for sistnevnte at det etter Høyesteretts syn har gått galt i underinstansen.
Det originale er at de punktene Høyesterett nå slår ned på, aldri ble anket til lagmannsretten. De er altså kun behandlet i første instans Dette gjelder to tilfeller av misbruk av overmaktsforhold, knyttet til at den daværende politimannen hadde seksuell omgang med vitner og informanter. Dette ble først problematisert av fast forsvarer i Høyesterett John Christian Elden under saksforberedelsen og prosedyren i Høyesterett.
Viser til NAV-saken
«Høyesteretts syn er at det ikke foreligger feil ved lagmannsrettens domfellelse når det gjelder den posten som er anket til Høyesterett. Derimot er Høyesterett, utenom det som det er anket over, kommet til at tingrettens lovanvendelse ved to av tiltalepostene om misbruk av overmaktsforhold er feil når det gjelder skyldkravet», skriver Høyesterett i sammendraget.
Når det gjelder prøving av punkter som ikke er anket, viser Høyesterett til storkammerdommen i NAV-saken, og til straffeprosesslovens bestemmelse om at retten prøve lovanvendelsen uansett ankegrunn.
Dolus
Konkret dreier det seg om at tingretten på to tiltalepunkter beskrev det subjektive grunnlaget for straff med at politimannen «i det minste innså muligheten» for at den seksuelle omgangen var resultat av overmaktsforholdet. Høyesterett skriver:
«Tingretten må (...) forstås slik at man har bygd på forsettsformen dolus eventualis – eventuelt forsett – i § 22 bokstav c. Slikt forsett foreligger der gjerningspersonen «holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet». Dette inneholder to elementer. For det første må det bevises at gjerningspersonen anså det «mulig» at hans eller hennes handlinger dekkes av gjerningsbeskrivelsen. For det andre må det bevises at han eller hun, til tross for slik kunnskap, valgte å gjennomføre handlingen.
Det jeg her har fremhevet, er understreket i et stort antall avgjørelser fra Høyesterett, se HR-2020-2117-A avsnitt 14 med videre henvisninger. I de tilfeller der retten bare har tatt stilling til det første elementet, om gjerningspersonen har innsett muligheten, og ikke det andre, om han eller hun likevel valgte handle, er lovens forsettskrav anvendt uriktig.
Det er situasjonen i dette tilfellet. Jeg er dermed kommet til at tingrettens dom må oppheves når det gjelder domfellelsen etter post II a.»
Det samme blir resultatet på et annet, mer eller mindre tilsvarende ankepunkt.
– Fin sikkerhetsventil
– I denne saken var både forsvarer og aktor for Høyesterett enige om at tingretten hadde tatt feil av kravet til forsett i en av postene, og jeg mente at det samme gjaldt en annen post. Høyesterett var enig i dette selv om tingrettsdommen ikke ble anket, da de ikke kan utmåle straff for noe som ikke er klart straffbart. Det er en fin sikkerhetsventil når sakene først ender på Høyesteretts bord, sier John Christian Elden.
Det mest alvorlige tiltalepunktet, voldtekten, endte forøvrig i lagmannsretten med en tredeling av votaene. To dommere stemte for domfellelse for forsettlig voldtekt, tre dommere stemte for domfellelse for grovt uaktsom voldtekt, og to dommere stemte for frifinnelse. De to fagdommerne var delt mellom grovt uaktsom voldtekt og frifinnelse. Etter stemmegivingen ble da resultatet grovt uaktsom voldtekt.
Dommen finner du her.
