Borgarting lagmannsrett delte seg i to da denne problemstillingen dukket opp i høst. Bakgrunnen er en ellers ganske ordinær tvist om erstatning etter opphør av et husleieforhold. Utleier krevde oppunder 200.000 kroner i erstatning fra de utflyttede leietakerne, på grunnlag av skader i boligen.
Det spesielle er at saken har satt på spissen et spørsmål som ikke tidligere har vært behandlet i norsk rettspraksis: Hvordan definerer man egentlig «inntil 20 prosent av sakens tvistesum» i regelen om dekning av sakskostnader i småkravsaker?
Flere parter
Problemet oppstår når mer enn én part tilkjennes sakskostnader. I den verserende saken vant to samboere fullstendig over utleieren. Ettersom de er begge er selvstendige parter i saken, krevde begge erstattet sakskostnader for 20 prosent av tvistesummen. Oslo tingrett tok påstanden til følge, og tilkjente de to rundt 43.000 kroner hver.
Utleieren har motsatt seg dette. Han mener at han etter loven ikke kan holdes ansvarlig for mer enn 20 prosent av tvistesummen totalt, slik at de to leietakerne derfor må nøye seg med 10 prosent hver. Ordlyden i tvisteloven § 10-5 er:
«Når det ses bort fra merverdiavgift, kan kostnader etter første ledd bokstav d (rettshjelp, red.anm) bare erstattes med inntil 20 prosent av sakens tvistesum, likevel alltid inntil kr 2.500 og aldri mer enn kr 50.000.»
Dissens i Borgarting
Flertallet i Borgarting lagmannsrett la avgjørende vekt på at ordlyden i tvisteloven ikke legger begrensninger på det samlede sakskostnadsansvaret, der flere parter blir tilkjent sakskostnader. De to seirende partene ble derfor hver for seg tilkjent 20 prosent av utgiftene. Flertallet skriver:
«Tvisteloven § 10-5 andre ledd må etter flertallets syn forstås som en utmålingsregel for den enkelte parts rett til dekning av sakskostnader i småkravsprosessen. Flertallet ser at en slik forståelse kan stride mot hensynet om at sakskostnadene i småkravsprosessen skal begrenses, men finner likevel at en annen løsning vil være vanskelig å forene med lovteksten.»
Mindretallet pekte på at spørsmålet verken er berørt i ordlyd, forarbeider, rettspraksis eller litteratur, og mente flertallets løsning ville «innebære at det grunnleggende proporsjonalitetshensyn som småkravprosessen er tuftet på tilsidesettes».
Forkastes
Nå har Høyesteretts ankeutvalg avgjort spørsmålet i kjennelse, med det resultat at utleierens anke forkastes. Ankeutvalget er enig med flertallet fra lagmannsretten, og skriver:
«Lagmannsrettens mindretall har pekt på at behovet for å sikre adgangen til domstolene og proporsjonalitetsprinsippet, som ligger til grunn for reglene om småkravprosess, tilsier at bestemmelsen i § 10-5 andre ledd bør gjelde de samlede sakskostnadene. Dette er hensyn som har en viss vekt. Samtidig kan en slik løsning gi et urimelig resultat der det er flere parter med motstridende interesser på en side. Formålsbetraktninger og reelle hensyn alene kan uansett ikke etablere unntak fra den klare ordlyden i tvisteloven § 20-6.
Ankeutvalget bemerker at det etter tvisteloven § 20-5 kun er nødvendige kostnader som kan kreves dekket. Denne nødvendighetsvurderingen supplerer begrensningen i tvisteloven § 10-5 andre ledd. I visse tilfeller kan det være slik at det ikke var nødvendig for flere parter å bruke forskjellige prosessfullmektiger, noe lagmannsretten har drøftet i saken her.»
Som Høyesterett er inne på, anførte utleieren overfor lagmannsretten at det var unødvendig for de to leietakerne å ha hver sin prosessfullmektig. Dette nådde han imidlertid etter en konkret vurdering ikke frem med, ettersom det lå en potensiell interessekonflikt mellom de to, for det tilfelle de hadde tapt saken. Da ville det nemlig oppstått spørsmål om hvem av de to som hadde forårsaket skaden.
– Høyesterett har sagt sitt og resultatet må forholde oss til, sier Joakim Stensland, som har representert utleieren i saken.
Leietakerne tilkjennes sakskostnader på 7500 kroner for ankeutvalget - hver.
Kjennelsen finner du her.
.jpg.jpeg?quality=85)