For to år siden ble Straffeprosessloven § 167 endret. Paragrafen hjemler bruk av tvungen psykiatrisk observasjon, og hensikten med endringen var å styrke pasientenes rettssikkerhet. I NOUen skrev utvalget:

«Det er (...) grunn til å betone i større grad enn det som gjøres i den gjeldende § 167, at dette er et alvorlig tvangsinngrep overfor den det gjelder. Selv om straffeprosessloven § 167 anvendes sjelden i praksis, er det grunn til å styrke siktedes rettssikkerhetsgarantier og i større grad tydeliggjøre de skranker som gjør seg gjeldende.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå følger Høyesterett opp med en påminnelse til domstolene. Bakgrunnen er en sak fra Bergen, der det er tvil om tilregneligheten til en mann som er siktet for mishandling i nære relasjoner. Tingretten besluttet at det skulle oppnevnes to rettspsykiatrisk sakkyndige etter straffeprosessloven § 138.

Den siktede ønsket imidlertid ikke å samarbeide med de sakkyndige. I stedet for da å pålegge den siktede å underkaste seg en rettspsykiatrisk undersøkelse, etter straffeprosessloven § 165, besluttet tingretten at mannen skulle tvangsinnlegges etter § 167. Kjennelsen ble opprettholdt av Gulating lagmannsrett.

Høyesteretts ankeutvalg skriver:

«Et grunnleggende utgangspunkt er som påpekt at tvungen psykiatrisk observasjon overfor en siktet som ikke allerede er varetektsfengslet, er et alvorlig tvangsinngrep. Lagmannsrettens begrunnelse viser ikke at avgjørelsen bygger på dette utgangspunktet.

Lagmannsretten konstaterer at «siktede ikke vil samarbeide», men går ikke inn på de nærmere omstendighetene i den sammenheng. Retten har dermed unnlatt å vurdere forhold som er av betydning ved vurderingen av om det er nødvendig å beslutte tvungen innleggelse.

Retten skulle blant annet ha vurdert hvilken oppfatning A hadde om sin forpliktelse til å medvirke, og om konsekvensene av manglende medvirkning. Også betydningen av at det her ikke foreligger noen beslutning etter straffeprosessloven § 165 som gir siktede plikt til å underkaste seg rettspsykiatrisk undersøkelse, burde ha vært vurdert.»

Ankeutvalget fremhever også at forholdsmessighetsvurderingen må være «vesentlig bredere enn en vurdering av faren for oversoning».

Se avgjørelsen her