I en kommentar i Rett24 5. november 2025 konkluderer Gullik Fjordbo og Torkell Sætervadet med at «[d]et er all grunn til å forvise den nye termen ‘ankeutvalgsprejudikat’ til historiens skraphaug». Slik vi ser det, er dette forfeilet. Det er etter vårt syn åpenbart at ankeutvalget avsier prejudikater.

Prejudikater er høyesterettsavgjørelser som ikke bare avgjør konkrete saker, men også avklarer og kan utvikle den generelle rettstilstanden. Som Fjordbo/Sætervadet påpeker, har prejudikater betydning utover argumentenes overbevisningskraft. Prejudikatvirkningen handler imidlertid ikke bare om betydningen av en enkeltavgjørelse, men også om å se flere avgjørelser i sammenheng, der de i sum tegner et større bilde. Det er også grunn til å presisere at prejudikat ikke skal følges uansett, men i visse tilfeller kan fravikes.

Følger av lovgivningen

Avgjørelser fra Høyesterett i avdeling, storkammer og plenum er prejudikater. Det følger implisitt av Grunnloven § 88 første ledd om at «Høyesterett dømmer i siste instans». Det følger også av tvisteloven § 30-4 og straffeprosessloven § 323, hvoretter anke over dom kan fremmes til Høyesterett i avdeling dersom «anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak». Dette alternative grunnvilkåret forutsetter at Høyesteretts avgjørelser har generell rettsavklarende betydning. Prejudikatfunksjonen er også klart uttalt i lovforarbeidene, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 14 og 301.

At det samme gjelder for avgjørelser fra Høyesteretts ankeutvalg, følger av lovgivningen, gitt av Stortinget i medhold av Grunnloven §§ 49 og 75 bokstav a.

Domstolloven § 1 fastsetter at «[d]e alminnelige domstoler er: 1. Høyesterett[,] 2. lagmannsrettene [og] 3. tingrettene». I forarbeidene sies det at ankeutvalget skal regnes som en del av Høyesterett, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 303–304 og 504. Dette kommer også til uttrykk i domstolloven § 4 annet punktum som sier at «[f]or saker som skal avgjøres av tre dommere, kan Høyesterett nedsette ett eller flere utvalg, som betegnes som Høyesteretts ankeutvalg» og § 5 første ledd som sier at «[i] saker som etter lov skal avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg, settes Høyesterett med tre dommere» (våre kursiveringer). Dette viser at ankeutvalget er en integrert del av Høyesterett.

Om antallet dommere fastslår Grunnloven § 88 annet ledd at «Høyesterett skal bestå av en justitiarius og minst 4, høyst 21, andre medlemmer». Bestemmelsen regulerer hvor mange dommere Høyesterett i det minste må og i høyden kan ha. Bestemmelsen sier ikke noe om hvor mange dommere som i en sak må være med på en avgjørelse fra Høyesterett. I så fall måtte justitiarius vært med på enhver avgjørelse, noe som åpenbart ikke har vært meningen.

Treffende med «miniprejudikater»

Anke over kjennelser og beslutninger behandles ordinært av ankeutvalget, jf. tvisteloven § 30-1 annet ledd og straffeprosessloven § 7 annet punktum. I sivile saker kan imidlertid ankeutvalget selv nekte en anke fremmet «dersom den ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende sak, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves», jf. tvisteloven § 30-5. I straffesaker kan en videre anke avvises dersom «verken avgjørelsens betydning utenfor den foreliggende sak eller andre forhold tilsier at en anke mot lagmannsrettens avgjørelse av en ankesak tas under behandling», jf. straffeprosessloven § 388 annet ledd. Bestemmelsene bygger på en klar forutsetning om at ankeutvalgets avgjørelser av anke over kjennelser og beslutninger har betydning utenfor den foreliggende sak, og må forstås slik at Stortinget har gitt ankeutvalget kompetanse til å avklare og utvikle rettstilstanden.

Formålet med tvisteloven § 30-6 bokstav c og straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 3 om at ankeutvalget ved videre anke kan prøve lagmannsrettenes generelle lovtolking, er dessuten «å ivareta rettsenheten i landet gjennom avgjørelsenes prejudikatsvirkning», se Rt-2000-710, jf. NOU 2001: 32 B side 790. Om formålet ikke hadde vært prejudikatvirkningen, men å sikre riktige konkrete avgjørelser, ville ankeutvalget i tillegg vært gitt kompetanse til å prøve subsumsjonen.

Ved anke over dommer har ikke ankeutvalget annen kompetanse enn det som følger av tvisteloven §§ 30-3 annet ledd og 30-4 og straffeprosessloven § 323. At ankeutvalget er en del av Høyesterett, gjør likevel at det er treffende å betrakte avgjørelser etter § 30-3 annet ledd og § 323 tredje ledd som «semiprejudikater» og begrunnede ankenektelser etter § 30-4 og § 323 som «miniprejudikater».

At statens rett til å opptre etter tvisteloven § 30-13 ikke gjelder for ankeutvalget, er ikke begrunnet i manglende prejudikatverdi, men i hensynet til en rask og effektiv behandling, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 315.

Helt fremmed

Høyesterett har også i mange saker bygget på at ankeutvalgets avgjørelser har prejudikatverdi. Til illustrasjon vises det til den store betydningen ankeutvalgets praksis har hatt for utviklingen av sentrale emner i sivilprosessen, blant annet reglene om rettslig interesse og sakskostnader, og for reglene om varetektsfengsling.

Fjordbo/Sætervadet tar til orde for at neste sak som avdekker usikre spørsmål om varetekt med elektronisk kontroll, bør overføres til Høyesterett i avdeling, eventuelt storkammer eller plenum. Dette fremstår som helt fremmed.

Et annet spørsmål er hvilken rettskildemessig vekt ankeutvalgets prejudikater har. De er avsagt av tre dommere etter skriftlig behandling, og har klart mindre vekt enn prejudikater fra Høyesterett i avdeling. Ankeutvalgets avgjørelser har like fullt betydning som prejudikater. På områder som sjelden eller aldri behandles av Høyesterett i avdeling, vil de lett få stor rettskildemessig betydning.