I flere pågående søksmål må domstolene avgjøre hvor mye myndighetene skal betale i erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning) som følge av brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Konvensjonen krever at domstolene ikke utmåler en oppreisning som er «urimelig lav». Hva betyr det?  

I en nylig utgitt bok beskriver jeg hvordan utmålingen både må ta hensyn til EMDs praksis og de norske oppreisningsnivåene.

EMDs utmålingspraksis

Det første referansepunktet er de oppreisningsbeløpene Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) tilkjenner i sammenlignbare saker. Selv om nasjonale domstoler kan tilkjenne lavere oppreisningsbeløp, er EMK til hinder for at beløpene er markert lavere. Dette gjelder særlig situasjoner der beløpene utgjør mindre enn halvparten av det EMD tilkjenner.  

Hvor stort avviket fra EMDs praksis kan være, vil variere med konvensjonsbruddets alvor. Jo mer alvorlig et konvensjonsbrudd er, desto mindre kan avviket være. For eksempel kan det som regel tillates større avvik ved brudd på retten til ytringsfrihet etter EMK artikkel 10 enn ved brudd på forbudet mot tortur og umenneskelig behandling etter artikkel 3.  

De norske oppreisningsnivåene

EMDs utmålingspraksis er ikke det eneste referansepunktet når vi i norsk rett skal utmåle oppreisning for konvensjonsbrudd. Et oppreisningsbeløp kan også være «urimelig lavt» dersom det er lavere enn det som tilkjennes for sammenlignbare krenkelser i norsk rett.

Derfor må det tas hensyn til at Høyesterett med grunnlag i skadeserstatningsloven § 3-5 har utviklet standardsatser ved utmålingen av oppreisning for drap og voldtekt. Selv om satsene primært har blitt utviklet i saker mellom private, kan man ikke på generelt grunnlag avvise deres relevans for utmålingen av oppreisning for konvensjonsbrudd. Begrunnelsen for satsene vil i stor grad gjøre seg gjeldende der det skal utmåles oppreisning for konvensjonsbrudd som består i en alvorlig krenkelse av personers fysiske eller psykiske integritet. Det gjelder særlig brudd på EMK artikkel 2 (retten til liv), artikkel 3 (forbudet mot tortur og umenneskelig behandling), artikkel 5 nr. 1 (retten til frihet) og enkelte krenkelser av artikkel 8 (retten til privatliv).

Dersom for eksempel politiet under en aksjon dreper en person i strid med EMK artikkel 2, kan de etterlatte i utgangspunktet ikke tilkjennes et lavere oppreisningsbeløp enn det som følger av standardsatsene for drap. Snarere tvert imot bør myndighetene som regel dømmes til å betale høyere oppreisningsbeløp enn det private blir dømt til å betale for tilsvarende integritetskrenkelser.  

Straffeprosesslovens satser

Det må også legges en viss vekt på oppreisningssatsene for pågripelse og varetektsfengsling etter straffeprosessloven § 447 første ledd. Disse har først og fremst relevans for utmålingen ved frihetsberøvelser og andre tvangstiltak som krenker EMK.

Likevel begrenses satsenes overføringsverdi av at de ikke spesifikt er utformet for å gjelde myndighetenes rettstridige opptreden. Retten til oppreisning etter § 447 er ikke betinget av at myndighetene har handlet rettsstridig. Satsene må derfor primært tillegges betydning ved at de i utgangspunktet utgjør en nedre grense for hvor lave beløp som kan tilkjennes for frihetsberøvelser og andre tvangstiltak i strid med EMK. Som regel må det tilkjennes høyere beløp for konvensjonsbruddene.

Konkret vurdering

Referansepunktene beskrevet over, gir anvisning på hvilke beløp som må legges til grunn som et utgangspunkt for utmålingen. Hvilken oppreisning som er rimelig i en konkret sak, beror på en nærmere vurdering av konvensjonsbruddets alvor.

Man kan også vektlegge skadelidtes egen opptreden. Oppreisningen kan reduseres dersom skadelidte har medvirket i hendelsesforløpet frem mot krenkelsen eller unnlatt å gjøre det som med rimelighet kan kreves for å få reparasjon på andre måter enn ved oppreisning.

Utmålingen kan dermed ikke baseres på én standard alene. Den må bygge på en sammensatt vurdering av både EMDs praksis og de norske oppreisningsnivåene, tilpasset den konkrete saken. Bare slik kan vi sikre at oppreisningen ikke blir urimelig lav.