Artikkelforfatteren sitter i Advokatforeningens arbeidsutvalg som skal revidere Advokatforeningens retningslinjer for private granskinger.
Advokater som påtar seg granskingsoppdrag anklages ofte for ikke å være uavhengige nok. Årsaken er normalt at de allerede har et klientforhold til virksomheten som granskes. Men hvor uavhengige kan granskere være, og er uavhengighet en forutsetning for et best mulig resultat?
Advokatfirmaet Wiersholm AS og DNV GL AS har nylig levert granskingsrapporten om smitteutbruddet på Hurtigruten-skipet MS «Roald Amundsen». Granskingen ble ledet av Wiersholm-partner Jan Fougner.
Da det ble kjent at styret i Hurtigruten Group AS hadde engasjert Wiersholm til å gjennomføre granskingen, ble det stilt spørsmål om advokatfirmaet var uavhengige nok til å gjennomføre en slik undersøkelse. Bakgrunnen for dette var at Wiersholm har et etablert klientforhold til Hurtigruten-konsernet. Kritikken ble reist fra flere hold. I ettertid er det for eksempel kommet frem at sjøfolk organisert i Norsk Sjøoffisersforbund sendte en bekymringsmelding om granskingen, og at flere av de ansatte nektet å møte granskerne på kort varsel (DN, 17. september 2020).
Men hva menes egentlig med at granskingen skal være «uavhengig», og bør «uavhengighet» være en forutsetning for en gransking?
Når en virksomhet er blitt gjort kjent med påståtte kritikkverdige forhold, er det virksomhetens ansvar å undersøke påstandene. Virksomheten kan enten foreta egne undersøkelser, eller de kan få noen eksterne til å gjøre det. Det kan være ulike grunner til at virksomheten velger å engasjere eksterne granskere, men ofte gjøres dette der kritikken som er kommet er rettet mot den øverste ledelse.
Det er lett å tenke på de eksterne granskerne som en slags uavhengig domstol som med bindende virkning skal avklare hva som har skjedd. Dette er imidlertid en feilaktig innfallsvinkel – de eksterne kan aldri bli mer uavhengige enn det rammen for oppdraget tilsier. Det er alltid virksomheten selv som må avgjøre både hva som skal granskes, hvordan granskingsrapporten skal følges opp og hvilke tiltak som eventuelt skal iverksettes. Resultatet av granskingen er rettslig sett å anse som anbefalinger fra granskerne, og har ikke i seg selv rettsvirkninger verken for oppdragsgivere eller de personene som er involvert i saken.
Advokater som utfører granskinger påtar seg et advokatoppdrag. Gjennom granskingsoppdraget etableres det et klientforhold, og med det en «avhengighet» til oppdragsgiver. Det er ikke dermed sagt at granskingen ikke kan gjennomføres på en «uavhengig» måte. Regler for god advokatskikk, som gjelder for alle oppdrag advokater påtar seg, stiller krav om at advokaten ikke skal la seg påvirke av det vi jussen gjerne kaller for utenforliggende hensyn, og at advokaten i sitt arbeid er faglig uavhengig. Advokatforeningens retningslinjer for private granskinger gir god veiledning for hvordan en gransking skal gjennomføres på en forsvarlig og rettssikker måte.
At granskerne har et eksisterende klientforhold kan nok oppfattes slik at granskerne ikke har den nødvendige grad av distanse. Men her er det viktig å huske på utgangspunktet om at det er virksomhetens eget ansvar å undersøke påståtte kritikkverdige forhold, og at virksomheten kan beslutte å utføre undersøkelsene/granskingen med interne ressurser. Kjennskap til virksomheten trenger ikke være en ulempe, men kan tvert imot være svært nyttig i granskingsarbeidet, og ikke minst kostnadsbesparende for klienten.
Det avgjørende må være om granskingen er lagt opp på en slik måte at resultatet av granskingen ikke er påvirket av utenforliggende hensyn, som for eksempel å tekkes klienten eller å sikre flere oppdrag i fremtiden. I denne vurderingen er den omstendighet at advokatfirmaet allerede har et klientforhold til virksomheten bare ett av flere momenter. Like viktig er det om granskingen er gjennomført på en måte som gjør at oppdragsgiver og berørte parter kan ha tillit til resultatet av granskingen. Kanskje særlig viktig er det om granskerne er gitt fri tilgang til all relevant informasjon virksomheten besitter, at de berørte parter er sikret kontradiksjon og at de vurderinger granskerne foretar er basert på et tilstrekkelig og forsvarlig opplyst grunnlag.
