Professor Torvund har kommentert min kronikk om fri tilgang til rettskilder. Det er gledelig at Torvund på overflaten synes å dele mitt hovedbudskap: At det er en statlig oppgave å sørge for at primære rettskilder er tilgjengelige.

Dessverre velger Torvund å pakke inn denne støtten i en sprikende argumentasjonsrekke preget av avsporinger, en oppsiktsvekkende mistillit til befolkningens evner og en utpreget teknologipessimisme.

Bør ikke være forbeholdt ekspertene

Torvund kaller det «temmelig naivt» å tro at folk uten juridisk skolering vil kunne skaffe seg oversikt over, og nyttiggjøre seg, kildematerialet.

Dette er en elitistisk tilnærming til rettsstaten. Argumentet synes å være at fordi juss er vanskelig, er det like greit at kildene forblir vanskelig tilgjengelige for allmennheten. Med den logikken burde vi også hemmeligholde medisinske journaler fordi pasienter mangler medisinsk embetseksamen, eller budsjettdokumenter fordi velgere flest ikke er statsøkonomer.

Holdninger som denne bidrar til å opprettholde Lovdata-modellen på overtid. Mange jurister ser helst at jussen skal være forbeholdt jurister. Fordi full rettskildetilgang følger med jobben i det privilegerte profesjonsmiljøet, oppleves problemet noe fjernt.

At rettskildene er komplekse, er nettopp et argument for åpenhet, ikke mot. Når Torvund bruker anekdotiske eksempler på folk som misforstår lovverk og misbruker teknologi, overser han det store bildet: Uten tilgang kan man heller ikke utvikle de verktøyene som gjør jussen forståelig og nyttig.

Vi trenger ikke professorale formaninger om hvor vanskelig juss er. Vi trenger en stat som tar ansvar for at retten tilhører oss alle.

Teknologiens rolle

Mitt poeng om digital førstelinjetjeneste for rettshjelp basert på kunstig intelligens, med full tilgang til primære rettskilder, handlet nettopp om dette. Torvund virker å tro at alternativet til dagens system er at hver enkelt borger skal sitte og lese rådata fra Høyesterett på lørdagskvelden. Det er en stråmann.

Poenget er at frie data muliggjør innovasjon. Det lar teknologer, organisasjoner og rettshjelpere bygge tjenester som oversetter «juridisk gresk» til svar folk kan bruke. Å nekte råvaretilgang fordi sluttproduktet er vanskelig å fordøye uten tilberedning, hindrer nettopp utviklingen av de verktøyene som kan demokratisere retten.

Torvunds påstand om manglende nytteverdi mangler ellers belegg utover hans egne anekdoter. Vi ser allerede i dag at innsyn og åpne data på andre samfunnsområder skaper verdi, kontroll og forståelse. Hvorfor skulle jussen være unntatt denne logikken?

Det kan være vanskelig å spå om fremtidens nytteverdi av teknologier på toppen av hypekurven. Innlegget «Internett en flopp!», som DN publiserte i 1996, er en påminnelse om det. Torvund avviser at kunstig intelligens kan være nyttig for lekfolk som forsøker å forstå juss. Det er like naivt som spådommen om at internett var en flopp.

Avsporinger

Torvund slår et slag for sekundære rettskilder som juridisk faglitteratur, som uansett ikke kommer til å være fritt tilgjengelig. Debatten om statens ansvar handler ikke om sekundære rettskilder overhodet. Det er en avsporing av debatten.

Det er også en avsporing at rettskilder, formelt sett, allerede er tilgjengelige i dag – spredt på tvers av statsmaktenes ulike kanaler, med historiske mangler og uten logiske koblinger. Det som trengs, og som Lovdata har, er en historisk og logisk sammenstilling av relevante rettskilder på ett konsentrert sted som kan leses maskinelt.

Hvorvidt gode tjenester vil bli gratis eller ei, er heller ikke relevant for kjernen i debatten om statens ansvar. Staten kan velge å tilby verktøy gratis, men det kan også gjøres av ideelle aktører – eventuelt av aktører som støtter seg til annonseinntekter for å finansiere gratistjenester.

Det vi sitter igjen med, og som jeg håper Torvund egentlig er enig i, er prinsippet: Rettskildene er produsert av fellesskapet, finansiert av skattebetalerne, og regulerer borgernes liv. At staten har overlatt en meningsfylt formidling av disse kildene til en privat aktør, som gjør jobben bak en kommersiell betalingsmur, er uholdbart.