Lovdata kunngjorde nylig at stiftelsen vil tilby gratis API-tilgang til deler av statens rettsmateriale. Dette har blitt møtt med misforstått jubel. Blant annet gikk advokat Eivind Arntsen så langt som å betegne frislippet som «årets bombe for juss og kunstig intelligens». Til Advokatbladet uttalte Lovdata-sjef Odd Storm-Paulsen at «bare fantasien setter grenser for bruken».

Det som deles gratis, er imidlertid begrenset til lover og forskrifter. Uten sentrale kilder som lovforarbeider og rettsavgjørelser, som forblir bak Lovdatas betalingsmur, kommer både ekte og kunstig intelligens til kort.

Tilbudet kan best sammenlignes med en fjernstyrt bil uten fjernkontroll og batterier. Lovdatas «frislipp» er derfor ingen «bombe». Og det som hovedsakelig begrenser bruken, er heller ikke fantasien, men det avgrensede rettskildegrunnlaget som deles gratis.

Det egentlige problemet er uansett ikke Lovdata, men at staten ikke selv tar ansvar for å gjøre statens egne rettskilder – betalt av skattebetalerne – gratis tilgjengelig for alle.

Rikmanssport

I løpet av de siste tiårene har det skjedd et paradigmeskifte fra trykte til digitale rettskilder, samtidig som omfanget har eksplodert. Likevel har den digitale tilgangen til rettsreglene blitt forbeholdt profesjonelle aktører med høy betalingsevne. Det lekfolk finner gratis, er stort sett utilstrekkelig til å utlede hvilke rettsregler som gjelder.

Professor i rettshistorie, Jørn Øyrehagen Sunde, har i år ropt varsko om den negative utviklingen i rettsstaten de siste par tiårene. I boken «Har eg rettstryggleik?» har Sunde pekt på at tilgangen til rettskilder gjennom Lovdata er både for dyr og for vanskelig for vanlige folk.

Når tilgang til jussen i realiteten avhenger av tilgang til dyre advokater, vil det forbli en rikmannsport å prøve dagliglivets tvistesaker for retten.

Forsker Hans Christian Farsethås og jussprofessor Anders Løvlie publiserte nylig en artikkel i Lov og Rett som regelrett slaktet Lovdatas nye KI-søketjeneste for betalende kunder.  Konklusjonen var at «en annen tilnærming er nødvendig for å få nytte av rettskildegrunnlaget som ligger i Lovdatas database».

Holder ikke tjenesten mål, hjelper det heller ikke om den gjøres gratis tilgjengelig.

Knapt noe relevans 

Intensjonene var sikkert de beste da Lovdata ble skilt ut fra Justisdepartementet og etablert som en privat, selvfinansierende stiftelse i 1981. Privatiseringen handlet primært om å sikre uavhengighet til staten, økonomisk bærekraft og faglig integritet.

Hadde staten beholdt ansvaret for rettskildetilgangen, risikerte man angivelig at staten her ville kunne fremme statlige partsinteresser. Det eksisterte også en frykt for at «prosjektet» skulle bli en salderingspost på statsbudsjettet. «Brukerbetaling» ble da ansett som en god løsning for å sikre utviklingen av verktøyet.

Spørsmålet i dag er om vi fortsatt er tjente med en privat aktør som sentral premissgiver for rettskildetilgangen. Siden 1981 har IT blitt radikalt forbedret, tilgjengelig og billig. De mulighetene som dette innbyr til, begrenses nå av en privat stiftelse som, hvis den skal overleve, ikke kan dele alle dataene som er samlet.

Siden stiftelsens drift ikke finansieres av staten, er Lovdata nemlig avhengig av kommersielle inntekter som undergraves hvis Lovdata deler for mye gratis. Derfor deles kun nokså unyttige mengder data.

Åpen og ubegrenset tilgang til rettsdata forutsetter at staten ikke vil fremme statlige partsinteresser ved å velge hva som gjøres tilgjengelig for hvem. I dag lar dette seg lett kontrollere, i motsetning til tidligere. Dermed har uavhengighet til staten knapt noe relevans som argument i denne debatten i dag.

Prinsippet om «brukerbetaling» må i dag vike for prinsippet om offentlighet. Når full tilgang til de primære rettskildene i praksis er forbeholdt profesjonelle aktører, er det blitt et demokratisk problem. Likhet for loven tilsier at rettskildetilgangen ikke kan være forbeholdt de som har råd til advokathjelp.

Under dagens fundamentalt endrede forutsetninger har Lovdata blitt en hemsko for både innovasjon og rettssikkerhet. Modellen med et privatisert ansvar for rettskildetilgang, er utdatert.

Digital førstelinjetjeneste

Her trengs det politisk vilje til å ta grep. Ansvaret for tilgjengeligheten må tilbakeføres til staten, som også må finansiere tilgangen. En digital førstelinjetjeneste for rettshjelp som baseres på kunstig intelligens, kunne avhjulpet borgernes manglende tilgang til rett. Det forutsetter tilgang til alle dataene som Lovdata har, ikke bare et utvalg.

Vår nåværende justisminister har selv bakgrunn fra domstolene og bør forstå viktigheten av å sikre borgerne tilgang til jussen og domstolene. Det trengs handling for at likhet for loven blir en realitet, og ikke et privilegium for de rike.

I stedet for å bruke store summer på det offentliges forbruk av dyre Lovdata Pro-lisenser, kunne staten brukt disse midlene på å gjøre rettskildene tilgjengelige for alle. Det kan til og med bli penger til overs, for balansen i den allmennyttige stiftelsen, som ikke skal være basert på fortjeneste, oversvømmes snodig nok av nærmere 115 millioner kroner i oppdemmet egenkapital. I fjor leverte stiftelsen et overskudd på nærmere 17 millioner kroner.

I et digitalisert samfunn kan ikke staten gjemme rettsstatens fundament – rettskildene – bak en betalingsmur som finansierer en privat stiftelse. Borgerne har krav på innsyn i reglene, og staten plikter å gi slik tilgang. At det skjer vederlagsfritt, skulle bare mangle. Statens brudd på samfunnskontrakten må opphøre.