Advokathjelp i straffesak verdsettes til 1315 kroner timen, mens den i sivile saker nærmest kan være ubegrenset.

For 1315 kroner timen kan advokaten hjelpe deg til å unngå 21 år i fengsel – mens advokaten gjerne koster tre tusen kroner timen i en grensetvist. I sivile saker har jeg hørt om timepriser opp til 7000 – 10.000 kroner.

Stortinget må nå gi regler om hva som kan tilkjennes vinnende part i sivile saker. Juristene (lagmannsrett og Høyesterett) har utspilt sin rolle. Tvisteloven trådte i kraft i 2008. Domstolene har ikke klart å begrense sakskostnadene slik som tvisteloven forutsetter. Førsteinstansenes motivasjon til å sette ned sakskostnadene dempes når ikke ankedomstolene går foran.

Øvre grense

Det er naturlig at øvre grense per time settes til samme sats som i straffesaker. Advokatene mener at dagens sats ikke er bærekraftig. Spørsmålet skal utredes. Bruk av samme sats i straffesaker og sivile saker kan bidra til at nivået blir bærekraftig.

Videre må det settes en øvre grense i tvisteloven kapittel 20. Etter forenkla prosess, tvisteloven kapittel 10, er maksbeløpet 20% (eksklusiv merverdiavgift) av tvistegjenstandens verdi.

Ved allmennprosess overstiger tvistegjenstandens verdi 250.000 kroner, og 20% vil være en naturlig øvre ramme for hva som er nødvendige kostnader. I to instanser og inklusiv merverdiavgift, blir taket derved fire ganger 25%, altså lik tvistegjenstandens verdi: Når tvistegjenstandens verdi for eksempel er 400.000 kroner, tåler ikke saken mer enn maksimalt 100.000 til hver advokat i hver instans – i alt 400.000.

Når dommerne så i sivile saker skal ta stilling til hva som er nødvendige kostnader, er øvre ramme og timepris gitt. Retten behøver da kun å ta stilling til timeantallet. Partene vil få en mer forutsigbar prosess. Det er kun dersom saken ankes til Høyesterett, at øvre ramme overstiger tvistegjenstandens verdi. Det er få saker som behandles i Høyesterett. Jeg har derfor valgt å «lukke øynene» på dette punkt.

Jørn Øyrehagen Sundes eksempel

Jørn Øyrehagen Sunde har skrevet boka: «Har eg rettstryggleik? Om den klassedelte rettsstaten og illiberale demokrati.» Han konkluderer med at folk med gjennomsnittsinntekt ikke kan ta en sivil sak for retten. Han peker på at sakskostnadene er for høye.

Sunde skriver om «A» som arvet et småbruk. Naboen (B) forlangte at A skulle bruke 4-5 millioner på å oppruste ei bru. Småbruket sin plikt fulgte av et jordskifte fra 1937. Eksempelet må forstås slik at inntektene på småbruket ikke kan forsvare opprusting av brua. A gikk til advokat for å få råd. Vurderingen kostet 104.000 kroner – før det ble reist sak for domstolene.

Sunde har en positiv omtale av jordskifterettene, men han skriver kun om sak etter jordskifteloven kapittel 3, rettsendrende sak. Her tilkjennes ikke sakskostnader. Den enkelte må dekke eventuelle utgifter til rettshjelp uavhengig av resultatet av saken.

Sak etter kapittel 3 utgjør 35% av saksmengden, se side 20 i årsmelding for 2024. Sak etter kapittel 4, rettsfastsettende, utgjør 60% av saksmengden. De resterende 5% var skjønn mm.

Dersom det er tvist, gjelder tvistelovens regler om sakskostnader for sak etter kapittel 4. I sak etter kapittel 3 kan det være tvist om det rettslige grunnlaget for saken, og her (jordskifteloven § 3-13) gjelder også tvistelovens regler om sakskostnader.

Jevnlige henvendelser

Jeg er jordskifterettsleder og mottar jevnlig henvendelser om hvor mye sak for jordskifteretten koster. Det er enkelt å informere om gebyrene. Det er forholdsvis enkelt å si noe om hva partene må betale for meddommere eller skjønnsmedlemmer. Jeg er imidlertid svært forsiktig med å si noe om eventuelle advokatkostnader. For det første kan ikke rekvirenten motsette seg at den andre parten bruker advokat. For det andre er reglene slik at det er vanskelig å vite hva som i tilfelle blir godkjent som nødvendige kostander.

Domstolene satser på rettsmekling. Det er vel og bra, men i et demokrati må borgerne ha mulighet til å få en rettslig avklaring i en sivil tvist. Det er fint med rettsmekling hvis begge parter får løst sin sak på en god måte. Det er ikke bra med rettsmekling hvis den som har en brukbar sak, må godta et tap på grunn av faren for høye sakskostnader.

Det er ikke uvanlig at nordmenn kjøper bolig ved hjelp av lån. Det er heller ikke uvanlig at de månedlige utgiftene korresponderer med inntektene. Det er lite rom for uforutsette utgifter. Reglene om sakskostnader bidrar til at de ikke kan forsvare seg i en eventuell sak. Er artikkel 6 i EMK oppfylt for denne gruppen? Er tilgangen til domstolene reell? Stortinget stiller krav til saksbehandlingstid. Kravet har i praksis kun betydning for de som har økonomi til å få prøvd sin sak. Videre har artikkel 1 i første tilleggsprotokoll bestemmelse om vern av privat eiendom. I realiteten sliter vi med å oppfylle bestemmelsen når reglene om sakskostnader er som de er.

Dette må det gjøres noe med, se Sunde side 137, «Løysingar». Vi kan ikke ha det slik at en person med vanlig inntekt ikke får avklart sin rett.

Velkommen til domstolenes samling om sakskostnader på årets Arendalsuke – fysisk eller via stream.