Justiskomiteen sin tilråding 28. mars 2023 var bl.a. «Stortinget ber regjeringen utrede hvordan partenes sakskostnader i sivile saker kan bli lavere, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Justisministeren svarte komiteen at departementet vurderer muligheten for å øke terskelverdien for småkravsprosess. Christina Jensen har tre argument for ikke å øke terskelverdien for småkravprosessen. Jensen peker på at småkravsprossen er en forenklet prosess, og det er ikke gitt at det å øke terskelverdien er den riktige løsningen. Det kan være gode grunner for å vurdere høringsnotatet sitt forslag om maksimalt 40% av tvistegjenstanden sin verdi, se under.

Min erfaring er fra jordskifteretten. Jeg mener at tida er overmoden for å gjøre noe med nivået på sakskostnadene. Jeg antar at dette gjelder sivile saker generelt og ikke kun de sakene jeg ser til daglig. Se artikler i rett24.no 14. august 2019 og 30. september 2020.

På side 40 Justisdepartementet sitt høringsnotatet fra 2018 heter det at «Inntrykket fra evalueringen er at tvistelovens sakskostnadsregler ikke i nevneverdig grad har bidratt til en reduksjon i sakskostnadene i allmennprosessen.» Terskelverdien for småkravsprosess ble økt fra 125 000  til 250 000 kroner i 2020. For saker fra 250 000 kroner og oppover er problemet fortsatt ikke løst etter fem år.

På side 41 heter det videre: «Et mulig forslag kan være at det i saker hvor tvistesummen er under 500 000 kroner, ikke kan kreves sakskostnader som er høyere enn 40 prosent av tvistesummen. Det kan også være et alternativ å ta utgangspunkt i en høyere tvistesum, for eksempel 750 000 kroner eller 1 000 000 kroner.»

Når tvistegjenstandens verdi er 249 999 kan det tilkjennes 20%, mens dette øker til inntil 40% når verdien er 250 000. Hvorfor kan ikke satsen fortsatt være 20% selv om prosessformen endres fra småkravsprosess til allmennprosess? Jeg forstår at allmennprosess er mer arbeidskrevende, men skal det være avgjørende? Det sentrale er vel hva tvisten tåler når det gjelder sakskostnader. Partene bør ha reell mulighet til å få prøvd sin sak.

Førti prosent kan høres fornuftig ut, men det gjelder kun den ene parten i saken. Vi må legge til grunn at både vinnende og tapende part bruker like mye tid, og at 40% i realiteten betyr 80% av tvistegjenstandens verdi.

Jeg skulle ønske at alle førsteinstansavgjørelser er riktige slik at anke er unødvendig. Alle vet at det ikke er slik. Min erfaring er at kostnadene sjelden blir mindre i lagmannsretten, og at lagmannsretten sjelden bruker færre rettsmøtetimer enn jordskifteretten. 40 % kan altså i realiteten bety 160 % av tvistegjenstandens verdi. Høyesterett realitetsbehandler så liten del av det totale antall sivile saker at jeg ser bort fra disse.

Høringsnotatet kan alternativt forstås slik at 40% regelen ikke gjelder for hver instans, men for behandlingen av saken i inntil tre instanser. Dersom vinnende part tilkjennes 40% i første instans, så må ev. ankebehandling dekkes av «egen lomme». Dersom vinnende part tilkjennes 25% i første instans, kan han/hun maksimalt få tilkjent 15% i en ev. ankebehandling. 40% er uten mva. For de som ikke er mva-registrert, blir tallet 50%. Regnet for begge parter begrenses nødvendige sakskostnader derved til maksimalt 100% av tvistegjenstandens verdi. Det er grunn til å reflektere litt over det tallet.

Jeg registrerer at justiskomiteen ikke våget å legge seg på maks 40% på saker inntil 1 million kroner, men at regjeringen holder «døren åpen» for å øke terskelverdien for småkravsprosess. Jeg hadde håpet at justiskomiteen hadde våget å legge seg på maks 20% i første instans (tingrett og jordskifterett) og maks 20% i andre instans (lagmannsrett) på saker inntil 1 million kroner.

De to viktigste faktorene i denne sammenheng er timepris og antall timer.

Jeg hører at advokatene sier at de kun gjør det som er nødvendig. Jeg kan isolert sett være enig i utsagnet. Problemet er når tvistegjenstandens verdi ikke tåler det kostnadsnivået vi har i dag.

Kan vi leve med at det er en «rikmannssport» å reise sivile saker for domstolen? Mitt svar er nei, og jeg håper at tvisteloven endres.

Vinnende part skal få dekket «nødvendige» kostnader, men hva tåler saken? Hva er nødvendig? Her har vi ikke lykkes, og vi må gjøre noe.

Vi kan ikke videreføre dagens system hvor vi ikke klarer å begrense kostnadene. Partene vet ikke hva domstolen kan komme til å godkjenne som nødvendige kostnader. Usikkerheten medfører at den som har lite midler, ikke kan ta sjansen på at domstolen avgjør tvisten. Den som har lite midler og ikke er mva-registrert, må være ekstra forsiktig og har en enda mindre sjanse til å få vurdert sin sak.