2008 var et viktig knekkpunkt i sivilprosessen, da den nye tvisteloven trådte i kraft. Et sentralt poeng med denne loven var at den skulle redusere sakskostnadene. I forarbeidene skrev departementet:
«Kostnadsnivået i sivile saker må dempes. Et viktig tiltak – utover hensiktsmessige saksbehandlingsregler – er å utforme sakskostnadsregler som kan påvirke kostnadsnivået i ønsket retning. Advokaters salærer utgjør det største kostnadselementet i langt de fleste sakene. Det må derfor vurderes om salærene bør sensureres, og hvem som bør ha myndighet til det. Departementets generelle utgangspunkt er at domstolene i langt større grad enn i dag bør ha en viktig rolle i å styre nivået på sakskostnadene.»
Ut fra Domstolkommisjonens utredning kan man fastslå at tvisteloven ikke ser ut til å ha hatt den tiltenkte effekten. To tidligere undersøkelser har fastslått at kostnadene siden den gang har gått kraftig opp både i Høyesterett og i lagmannsrettene, og nå er også tingrettene gjennomgått. Statistikken gir piler som peker rett til himmels.
Sakskostnader registreres ikke regelmessig i domstolenes dokumentsystem Lovisa, og kommisjonen har derfor manuelt analysert rundt 6000 tingrettsavgjørelser fra 2009 til 2018. Resultatet viser at veksten, omregnet til 2019-kroner, er 92 prosent på nasjonal basis. Altså en tilnærmet dobling. Kommisjonen skriver:
«Domstolkommisjonen anser utviklingen i tilkjente sakskostnader som alvorlig. Undersøkelsen viser at utviklingen har eskalert også etter innføringen av ny tvistelov. Det er særlig bekymringsfullt med tanke på borgernes tilgang til domstolene. Dersom kostnadene ved å gå til sak blir for høye, er det en risiko for at privatpersoner avstår fra å bringe sin sak inn for domstolene, eventuelt at de velger andre tvisteløsningsorganer.»
Ettersom enkelte ekstreme saker kan gi store utslag i en statistikk som dette, har kommisjonen også beregnet veksten basert på medianverdien, altså det midterste tallet, om man setter alle sakene i stigende rekkefølge. Tar man utgangspunkt i et slikt medianperspektiv, blir veksten 54 prosent i tingrettene. Kommisjonen skriver at den mener median er et bedre mål enn gjennomsnitt.
Omregnet til 2019-kroner er tallene for lagmannsrettene slik:
Og for Høyesterett slik:
Kommisjonen forslår ikke konkrete tiltak. I stedet anbefales det at det nedsettes et utvalg «for å utrede ytterligere tiltak som kan dempe veksten i sakskostnader»:
«I denne sammenhengen pekes det på at høye sakskostnader for domstolene også er en utfordring i andre land. Et eventuelt utvalg bør derfor se hen til virkemidler som er tatt i bruk i andre jurisdiksjoner, eksempelvis normering eller standardiserte erstatninger. Hvilke løsninger som best egner seg i vårt samfunn, er imidlertid et omfattende spørsmål, som krever en større utredning enn det Domstolkommisjonen har hatt anledning til å gjennomføre. Kommisjonen håper derfor at kartleggingen og analysene i dette kapitlet vil kunne tjene som grunnlag for og inspirasjon til videre utredninger om temaet.»
Kommisjonen oppsummerer resten av analysen slik:
- I 2018 ble det generelt tilkjent sakskostnader med et høyere beløp enn i 2009 i alle lagdømmer. Når tingrettene sorteres etter lagdømmer, og utviklingen måles ved mediansaken, varierer økningen i tilkjente sakskostnader fra 43 prosent til 84 prosent. Måles sakskostnadene ved gjennomsnitt, varierer økningen i lagdømmene fra 60 prosent til 134 prosent.
- Den reelle økningen i tvistesum har generelt vært mer moderat enn økningen i sakskostnadene. Differansen mellom verdien det tvistes om, og partenes sakskostnader har derfor over tid blitt mindre.
- Nivået på sakskostnadene som tilkjennes, er høyere når en av partene er et foretak. Generelt sett er nivået høyest når tvisten står mellom to foretak.
- I saker der minst én av partene er en privatperson, har tingrettens geografiske beliggenhet lite å si for det typiske nivået på sakskostnadene som tilkjennes. Dette indikerer at privatpersoner bruker advokater i samme prissegment, uavhengig av bosted.
- Hovedforhandlingen i de fleste sakene som ble behandlet i 2018, gikk over 1–3 dager. For saker som gikk over én dag, ble det typisk tilkjent sakskostnader med om lag 60 000 kroner, for saker som gikk over to dager, noe under 150 000 kroner og for saker som gikk over tre dager, om lag 275 000 kroner. Hvis begge parters sakskostnader er på omtrent samme nivå, risikerer den tapende part å betale det dobbelte av disse beløpene for behandlingen i tingretten.
- Ytterligere sakskostnader vil påløpe dersom saken ankes og behandles i lagmannsretten. Ankefrekvensene i sakene som inngår i analysen, er høye. På bakgrunn av blant annet tvistelovevalueringen fra 2013 har det vært antatt at tilkjente sakskostnader er redusert i tingretten siden innføringen av dagens tvistelov. Kommisjonens funn gir grunn til å reise spørsmål om hvorvidt veksten er fanget opp i tidligere undersøkelser.
