Jeg er enig med Rune Toalango Johannesen i at staten bør ha ansvaret for å gjøre primære rettskilder tilgjengelig. Som primære rettskilder regner jeg lover, lovforarbeider og dommer. Men å tro at folk uten juridisk skolering vil kunne skaffe seg oversikt over og nyttiggjøre seg dette kildematerialet, er temmelig naivt.

Vi får jevnlig høre hvor fantastisk de store språkmodellene, misvisende kalt kunstig intelligens, vil kunne nyttiggjøre seg et slikt materiale. Jeg har til nå ikke blitt imponert av det jeg har sett. De store språkmodellene er basert på språklige mønstre, ikke «kunnskap» innenfor bestemte fagområder. Det er velkjent at de hallusinerer. Vi har hatt et tilfelle i Norge for en advokat sendte et prosesskriv til Høyesterett skrevet av en slik språkmodell, hvor det ble vist til kilder som ikke eksisterte. Etter det jeg har blitt fortalt, var det utrederne i Høyesterett som så at det her var noe som ikke stemte, og som gikk kritisk gjennom prosesskrivet.

Fagbøkene uansett ikke gratis

Hvor mye som har sluppet gjennom i lavere domstoler, som ikke har utredere, eller hvor mange som har basert seg på uholdbare svar fra f.eks. ChatGPT, vet vi neppe noe om. I denne saken fortelles det om en selvprosedrende part som sendte inn et prosesskriv på 700 sider. Det gir assosiasjoner til det som ofte skiller de gode fra de ikke fullt så gode advokater, ikke minst i voldgiftsaker, hvor dommen ikke kan ankes. De gode holder seg til det som er viktig i saken, de ikke fullt så gode vil gjerne ha med alle detaljer, «for sikkerhets skyld».

Lovene og forskriftene er nå fritt tilgjengelige. Høyesterett har gjort sine avgjørelser fra og med år 2000 fritt tilgjengelig på sine nettsider. Regjeringens dokumenter, også lovforarbeider, har vært fritt tilgjengelige på nett siden midten av 1990-tallet. Stortinget begynte å legge sine dokumenter ut på nett noe tidligere enn regjeringen gjorde. I dag er alt av Lovforarbeider tilgjengelig i digital form hos Stortinget og/eller Nasjonalbiblioteket. Stortinget tilbyr API-tilgang.

De i praksis viktigste kildene når man skal orientere seg i rettsområder man ikke kjenner godt, juridisk faglitteratur, kommer uansett ikke til å være fritt tilgjengelig.

Underrettsdommer

Hvis noen vil vise hva det er mulig å få til ved hjelp av store språkmodeller innenfor det juridiske domenet, så har de et mer enn stort nok materiale å arbeide med. Hvis de virkelig klarer å lage noe som overbeviser, vil de ha tungtveiende argumenter for at et mer omfattende materiale skal gjøres tilgjengelig.

Etter min vurdering er det ikke bare dommer fra Høyesterett, men samtlige dommer fra alle domstoler som bør gjøres tilgjengelig. Deres rettskildemessige vekt er begrenset. Men de fleste saker kommer ikke lenger enn til tingrettene. Hvis det skal være mulig å undersøke hvordan retten faktisk praktiseres, må vi ha tilgang til samtlige dommer, ikke bare et utvalg valgt ut etter høyst uklare vurderinger av hva som er viktig eller interessant. Se mer om det i min artikkel « Offentliggjøring av underrettsdommer» i Lov og Rett nr 2, 2025,.s. 77-78.

En mulighet kan være å kjøpe digitaliserte dokumenter fra f.eks. Lovdata. Alternativt kan man digitalisere dem selv, eller få noen andre til å gjøre det. Det fremste miljøet i Norge når det gjelder digitalisering av dokumenter, er Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Kanskje har de allerede digitalisert Norsk Retstidende og Rettens Gang, de burde i alle fall ha gjort det. Dommer er ikke opphavsrettslig vernet, så disse kan fritt gjøres tilgjengelig og kan utnyttes fritt av alle.

Hype

De store språkmodellene er nå på toppen av hypekurven. Vi kan konstatere at de er kunstige, men ikke særlig intelligente. For tiden handler mange i en slags blanding av naiv optimisme og panikk, som ikke er det beste grunnlaget for å treffe gode beslutninger.

Når hypen roer seg og teknologien modnes, vil vi som arbeider med informasjonsbehandling på ulike måter, ganske sikkert få kraftigere og bedre verktøy. Men da må det være systemer som er trent innenfor sine avgrensede domener. De gratis systemene som alle vil ha tilgang til, vil ikke være til å stole på.

Til sammenligning: Vi kan alle bruke gratis tjenester til oversettelse, som for eksempel Google Translate. Det kan være godt nok hvis vil ha en oversikt over hva som står i en tekst skrevet på et språk vi ikke behersker, uten at det blir gode oversettelser. Det finnes også kraftigere oversettelsesprogrammer som man må betale for, og som profesjonelle oversettere bruker for å lage et utkast, som de så arbeider videre med.

Gode systemer som er trent innenfor spesialiserte domener, vil neppe bli gratis.