Fredag kom Rett24 med nyheten om at det enda en gang utredes å øke terskelverdien for småkravprosessen. Den er i dag på kr 250.000, noe som er en dobling av summen fra tvistelovens ikrafttredelse i 2008.

Jeg er en småkravprosesstilhenger, og har tro på at småkravprosessen kan åpne for at flere får tilgang til domstolene. Jeg er imidlertid skeptisk til en vedvarende økning av terskelverdien, i alle fall dersom prosessen primært styres av et ønske om å redusere sakskostnadene i sivile saker. Mine tre hovedpoeng er at terskelverdien allerede er høy, at den nylig har blitt økt, og at det ikke er klart om det ved en mulig ny økning tas høyde for at småkravprosessen skal være en forenklet prosess.

Uheldig

For det første så er Norge allerede på verdenstoppen når det gjelder terskelverdien mellom småkravprosess og allmennprosess. Til sammenligning har for eksempel Danmark en terskelverdi tilsvarende ca. 77 000 norske kroner (50 000 DKK). På et tidspunkt må vi spørre oss om vi kan kalle det en småkravprosess lengre, når terskelverdien nærmer seg en halv gjennomsnittlig årslønn.

For det andre synes det noe forhastet å øke terskelverdien igjen. Forrige økning trådte i kraft sommeren 2020, for under tre år siden. Det er dermed for tidlig å si noe om hvordan den forenklede saksbehandlingen har fungert for sakene med en tvistesum tett opp mot terskelverdien. Nå fremstår det som om begrunnelsen for videre økning av terskelverdien primært er å la sakskostnadstaket på 20 % av tvistesummen få anvendelse i flere saker. Å gi småkravprosessens sakskostnadsbegrensinger økt nedslagsfelt, uten en helhetlig analyse av erfaringene etter økningen av terskelverdien, er noe uheldig.

Sist, så er det viktig å huske at småkravprosessen ikke kun innebærer en sakskostnadsbegrensing. Det skal også være en forenklet prosess. Ved den forrige økningen av terskelverdi ble det derfor uttalt at saker i det øvre sjiktet kunne ivaretas gjennom fleksibiliteten i regelverket. Likevel er det klare begrensinger i fleksibiliteten. Saksforberedelsen skal for eksempel være skriftlig. Det gjør at saker vil få en mer begrenset saksforberedelse. Dette kan øke risikoen for at særlig saker med høye tvistesummer får en for svak saksbehandling. Økt fleksibilitet, kan også bidra til å utvanne skillet mellom småkravprosess og allmennprosess, og da kan man jo spørre seg om behovet for et skille egentlig er til stede.

Bør få sette seg

Saker som er enkle i sitt innhold, kan selvfølgelig egne seg for småkravprosess uavhengig av tvistesum. Det må også sies at det er en mulighet for å flytte saker til allmennprosessen, der småkravprosessen ikke muliggjør en forsvarlig behandling, jf. tvl. § 10-1 tredje ledd bokstav d. Terskelen for å flytte saker er imidlertid høy, og det skal være en sikkerhetsventil. Det skal ikke være kurant. Risikoen for at saker som ikke hører hjemme i småkravprosessen behandles der øker dermed med hver økning av terskelverdien.

Oppsummert frykter jeg at en ren økning i terskelverdi, uten at det samtidig foretas en helhetlig vurdering av småkravprosessens egnethet i saker om høyrere tvistesummer, i verste fall kan medføre en dårligere prosess. Det er positivt med en videreutvikling av småkravprosessen, men det skje i en helhetlig vurdering, som ikke styres isolert av ønsket om en reduksjon i sakskostnader. Så – pust med magen! La den forrige terskelverdiøkningen sette seg. Kanskje er det lurt å se til andre virkemidler for å begrense økningen