Det er mange gode grunner til at man ønsker å gi ansatte aksjer til en kraftig rabattert pris. Medeierskap skaper både motivasjon og ansvarsfølelse, og sikrer videre liv til bedriften. Et hovedproblem er kanskje at nettopp den personen som egner seg så godt som aktiv eier i foretaket, ikke har midler til å kjøpe seg inn. Slagordet for ansatteierskap blir derfor ofte «naken inn – naken ut».

Skattemessig er det jo i utgangspunktet slik at enhver økonomisk fordel som gis til arbeidstaker i et arbeidsforhold er å betrakte som «lønn», så hva da med slike ansattaksjer som både kjøpes, men også må selges, med rabatt? Flertallet i en den velkjente Kruse-Smith-dommen avsagt i Høyesterett fra år 2000 så slik på det:

«Etter min oppfatning må aksjonæravtalen forstås slik at den risiko som de ankende parter utsatte seg for, var de beløp de betalte for aksjene. Ved å innbetale aksjenes pålydende fikk de delta i fremtidig verdiutvikling i selskapet, men som følge av regelen om at det ved innløsning skulle gjøres et fradrag på kr 133,02 pr. aksje, fikk de ikke noen andel av den verdi som på tegning.»

Dommen har dannet grunnlag for den veletablerte Kruse Smith-modellen, men nå prøver altså Skatteetaten å stramme dette kraftig inn.

To prinsipputtalelser – og én krigserklæring?

1. januar 2022 publiserte Skatteetaten to prinsipputtalelser, som ikke kan forstås som noe annet enn forsøk på å snevre inn Kruse-Smith-modellen. Det nye tema er nå en «fingert» fordring, og filosofien fra Skatteetaten er finurlig: den ansatte kjøper aksjer med en rabatt, og rabatten anses nå som et gjeldsforhold som må beskattes om den ikke kreves betalt. Slik tenker man seg denne fingerte fordringen og omtaler den nå som «restvederlag»:

På ervervstidspunktet betaler den ansatte et kontantbeløp som er vesentlig lavere enn markedsverdi. Differansen mellom det som betales kontant ved ervervet og markedsverdien skal først gjøres opp ved senere realisasjon. Denne differansen omtales i det følgende som «restvederlaget».

Virkningen av dette nye synet fra Skatteetaten er at «lånet» må renteberegnes mellom partene og at ettergivelse er skattepliktig som lønn.

Hvordan gjennomføres den rettslige regulering?

Etter å ha finlest Skatteetatens prinsipputtalelser sitter vi igjen med et inntrykk av at det legges for mye vekt på form og at det leses for mye inn i valget av rettslige regulering.

La oss ta et eksempel: En ansatt gis rett til å kjøpe aksjer til bokført egenkapital i selskapet – et beløp langt under markedspris. Ved salg må aksjene selges til det som da er bokført egenkapital. Dette kan reguleres i en aksjonæravtale, det kan tas inn i aksjesalgsavtalen som en plikt kjøper har overfor selger, eller det kan tas inn i vedtektene som en egen aksjeklasse. Man kan også regne ut forskjellen mellom markedsverdi og andel av bokført egenkapital, og utstede et gjeldsbrev på differansen. Realiteten blir så godt som den samme, men slik vi leser Skatteetatens siste prinsipputtalelser, blir den skatterettslige løsningen ulik.

Kruse-Smith dommen fra 2000 la, sammen med øvrige rettspraksis, vekt på ordningens økonomiske realitet. Det enkle spørsmål er: hva blir ansattaksjonæren eier av?  Det åpenbare utgangspunktet for vurderingen er om det foreligger en underpris i forhold til markedsverdien. En B-aksje som etter vedtektene bare kan eies av ansatte, som må selges på et definert lavt nivå og som kun gir rett til utbytte, har en lav markedsverdi. Enten du er ansatt i selskapet eller ikke, vil en slik aksje ha lav verdi og underpris er egentlig ikke tema. Om det derimot er ordinære aksjer som beskrankes på akkurat samme måte gjennom en aksjonæravtale, kan man jo si at aksjene har to priser: med og uten aksjonæravtale. Det pussige er at den økonomiske realitet er den samme.

Hvorfor angriper Skatteetaten aktivt eierskap?

Aksjer til underpris til ansatte kan ses som en erstatning for lønn, og med lempeligere beskatning. Derfor kan man lett tenke seg ulovlige tilpasninger. Likevel er næringslivets behov for stabilitet og motivasjon blant medarbeidere åpenbart viktige hensyn.

Det er i de senere år kommet lettelser i opsjonsbeskatning på ansattaksjer, men særlig praktisk er ordningen ikke. Du er heldig hvis din virksomhet greier å treffe de merkelige vilkårene i ordningene, blant annet at ingen kan få opsjon på mer enn 5 prosent av selskapet.

Vi tror mange kan lese Skatteetatens nye prinsipputtalelser som om ansattaksjer til underkurs alltid må beskattes for differansen til en perfekt teoretisk markedspris. Slik er det ikke. Det er i praksis mange løsninger på behovet for å slippe inn ansatte som aksjonærer uten at det utløser skatt, men det er også mange fallgruver, og flere vil det bli om Skatteetaten kan skape ny rett gjennom sine prinsipputtalelser.

En lengre versjon av artikkelen ble først publisert hos Advokatfirmaet Strandenæs.