– Dette kommer til å stille norske aktører overfor mange nye problemstillinger, sier Anders Brosveet.
Han sitter i strafferettskomiteen i CCBE, som er en pan-europeisk advokatforening. Der har behovet for rettssikkerhetsgarantier ved denne type utleveringer stått høyt på agendaen i mer enn ti år. Bakgrunnen er at EU i 2004 innførte en European Arrest Warrant, som sikrer fri flyt av siktede innen Schengen-området.
Mer makt til påtale
Norge er ikke med i det europeiske justissamarbeidet, men inngikk i 2006 en parallellavtale om at vi skulle få delta i utvekslingen av etterlyste borgere. Avtalen ville imidlertid ikke kunne tre i kraft før den var godkjent av alle EU-landene, og det skjedde ikke før nå nylig.
29. august ga EU-kommisjonen beskjed om at avtalen vil tre i kraft fra 1. november.
– Den nordisk-europeiske arrestordren innebærer et systemskifte for overlevering av lovbrytere, og erstatter utleveringssystemet når det gjelder overlevering mellom medlemsstatene i EU og Norge. Innen EU har arrestordren vist seg å være et viktig virkemiddel i kampen mot grenseoverskridende kriminalitet, sier justisminister Jøran Kallmyr (FrP) i en pressemelding departementet publiserte fredag.
En annen endring er at det nå er påtalemyndigheten som skal avgjøre om arrestorden skal etterkommes eller ikke. Departementet blir ikke lenger involvert.
Ikke kontroll med skjellig grunn
Brosveet forklarer at utlevering av norske borgere frem til nå har vært en ganske omstendelig prosess, som fremsettes gjennom diplomatiske kanaler.
– Det må foreligge en pågripelsesbeslutning fra landet som vil ha tak i noen, og så må denne behandles rettslig her i Norge. Kommer domstolene til at vilkårene for utlevering er oppfylt, må det vurderes politisk om man ønsker å gjennomføre utleveringen. Unntaket er innenfor Norden, der har vi hatt et eget regime for utlevering av egne borgere. Men aldri utenfor, forteller Brosveet.
I det nye systemet vil norske domstoler ikke lenger føre kontroll med selve mistankegrunnlaget, kun med om vilkårene for utlevering er oppfylt. Dette systemet bygger på et prinsipp om gjensidig tillit til de europeiske rettssystemene. For å sikre denne tilliten, har EU over de senere årene laget flere direktiver for felles regulering av straffeprosess og minsterettigheter. Dette er direktiver Norge ikke er bundet av.
– Det er nærliggende å tenke at det vil oppstå problemer med at Norge ikke er forpliktet av, eller har implementert, disse direktivene. Det illustreres av en nylig, irsk sak der det ble påberopt at utlevering til UK måtte avslås på grunn av Brexit, fordi UK ikke ville være forpliktet av disse direktivene etter Brexit. Svaret ble at så lenge UK er forpliktet av direktivene når utlevering skjer, kan man ikke ta hensyn til hypotetiske endringer i fremtiden, forteller Brosveet.
Kontroversielle utleveringer
Noe av grunnen til at enkelte EU-land, blant annet Storbritannia, har vært nølende med å utvide samarbeidet med European Arrest Warrant, er at det over de siste ti årene har vært flere episoder med utleveringer som har reist alvorlige rettssikkerhetsspørsmål.
Flere eksempler er omtalt her, blant annet ett der en britisk 18-åring ble pågrepet i London, og fløyet til et kummerlig fengsel i Hellas, under anklager britisk opinion mente var svakt begrunnet. Mannen ble senere frifunnet.
– Med dette nye regimet vil vi nok i mye større grad få begjæringer fra andre EU-land, og det vil stille norske påtalejurister og forsvarere overfor helt nye problemstillinger. Ikke minst vil vi få behov for et større kontaktnett i andre land, sier Brosveet.
Han peker også på at «Rule of law» er utpekt som et hovedpunkt i arbeidet til den nye EU-Kommisjonen, og at man derfor kan anta at det vil komme enda flere justisdirektiver i EU.
