Koronapandemien ble erklært av WHO den 11. mars 2020, og dagen etterpå iverksatte norske myndigheter den første av flere nedstengninger av deler av samfunnet. Pandemien og myndighetstiltak som følge av pandemien (her “pandemien”) har i betydelig grad forrykket normalsituasjonen i økonomien - lokalt, regionalt og internasjonalt – og gjennomføringen av kontraktsforhold har naturlig nok blitt påvirket. 

Pandemien vil ikke bare ha faktiske konsekvenser for kontraktgjennomføring. Det vil også være grunnlag for rettslige konsekvenser i form av for eksempel lettelser i leveringsforpliktelser eller vederlagsjusteringer. Nærmere avklaringer av hvilke rettslige konsekvenser pandemien kan få for gjennomføringen av ulike kontrakter, vil først og fremst kunne oppnås ved at flere “koronasaker” kommer for domstolene.

Force majeure og liknende regulering  

Da pandemien ble erklært og det norske samfunnet delvis stengt ned, ble det i advokat-/juristkretser, i relasjon til vare- og tjenestekontraktsforhold, et ganske umiddelbart fokus på force majeure-klausuler og liknende regulering. Dette er en type regulering som i første rekke vedrører lettelser i naturaldebitors leveringsforpliktelser på grunn av uventede hindringer som hen ikke med rimelighet kan forventes å overvinne. Det kan eksempelvis dreie seg om suspendert nautraloppfyllelsesplikt eller fritak fra erstatningsplikt på objektivt grunnlag etter for eksempel kjøpsloven §§ 23 og 27 eller en avtalt force majeure-klausul.   

Vederlagsjustering som følge av pandemien?  

Pandemien har medført at enkelte kontrakter har blitt umulig å gjennomføre, men det er ikke her tyngdepunktet av faktiske konsekvenser har slått inn. Tyngdepunktet har nok heller vært på at enkelte kontrakter har blitt mer ressurskrevende å gjennomføre. De økte kostnadene kan skyldes økte råvarepriser eller gjennomføring av påbudte smitteverntiltak. Videre er det et tyngdepunkt på tilfeller der naturalkreditors økonomiske interesse i å motta kontraktytelsen har falt bort eller blitt vesentlig redusert som følge av pandemien. Dette gjelder for eksempel kantinetjenester eller leie av næringslokale, der leietakers virksomhet har blitt midlertidig “ulovlig”. 

Krav om vederlagsjustering vil gjerne være begrunnet i resonnementer vedrørende forutsetningssvikt. Partene i en vare- eller tjenestekontrakt vil i alminnelighet bygge på felles forutsetninger om fungerende markeder og en økonomisk normalsituasjon. Når pandemien forrykker den økonomiske og markedsmessige normalsituasjonen, vil en rekke kontraktsparter bli påvirket negativt som følge av økte kostnader eller (midlertidig) bortfall av økonomisk interesse i å motta kontraktytelsen. 

Et sentralt spørsmål er om slike situasjoner kan gi grunnlag for vederlagsjustering i medhold av bakgrunnsretten. Det ses her bort fra mulige avtalereguleringer, eksempelvis hardship-klausuler og endringsregimer.

En alminnelig regel om vederlagsjustering? 

Når det aktuelle kravet går ut på vederlagsjustering, og begrunnelsen for kravet er forutsetningssvikt, vil “ryggmargsrefleksen” til en privatrettsjurist peke i retning av avtaleloven § 36 og læren om bristende forutsetninger som mulige rettslige grunnlag.

Det er imidlertid diskutabelt om dette er den mest hensiktsmessige fremgangsmåten. Begge regelsettene gir anvisning på en temmelig høy terskel for å vinne frem, ikke minst i kommersielle kontraktsforhold. Dessuten vil en drøftelse av henholdsvis avtaleloven § 36 og nevnte lære bygge på at avtalen etter sitt innhold pålegger kravstilleren risikoen for de forutsetningene som har sviktet i og med at pandemien har forrykket den økonomiske og markedsmessige normalsituasjonen. Det kan tenkes at dette synspunktet er for enkelt og unyansert.  

Kanskje er det i en rekke “koronasaker” riktigere og mer formålstjenlig å innrette analysen mot stadiet før det er aktuelt å anvende § 36 og nevnte lære. Man er i så fall på stadiet for tolkning og utfylling av kontrakten.

Et sentralt spørsmål i mange tilfeller kan være om det er grunnlag for å supplere kontrakten med en regel om vederlagsjustering som er anvendelig i typetilfeller som karakteriseres av forutsetningssvikt som ikke utgjør mislighold.

I juridisk teori har liknende spørsmål blitt reist uten at det kan identifiseres noen klare konklusjoner. Det er i det hele tatt ikke fullt ut avklart hvilke rettslige konsekvenser forutsetninger etter omstendighetene kan gis i konkrete typetilfeller.   

Kai Krüger gir i Norsk kontraktsrett (1989) uttrykk for en positiv innstilling til en relativt åpen analyse av spørsmål om vederlagsjustering på basis av forutsetningssvikt. Eksempelvis understreker han at “vederlagsrisikospørsmålene”, og spørsmålet om vederlagsreduksjon, knytter an til ulike regelfragmenter i kontraktsretten, bl.a. “tolkningslæren … læren om irregulær utvikling, prinsippet om ydelse mot ydelse … samt det mer almindelige ønske om å opprettholde en rimelig balanse mellom prestasjon og betaling” (s. 325). Når det gjelder tilleggsvederlag skriver han at slikt kan beregnes ikke bare der kontrakten gir uttrykkelig hjemmel for det eller etter bakgrunnsrettens regler om lemping og revisjon, men også “der den faktiske utførelse overskrider forutsetninger som yderen virksomt kan gjøre gjeldende i forholdet” (s. 352).    

Kjetil Krokeide tar i sin artikkel "Forutsetningslæren og misligholdsbegrepet" av 1977, opp spørsmålet om det i norsk rett gjelder en alminnelig vederlagsrisikoregel som kan begrunne vederlagsreduksjon. Han drøfter mulige konsekvenser der det i langsiktige kontraktsforhold inntrer hindringer for utnyttelsen av kontraktsgjenstanden, og der hindringen ikke er slik at den begrunner bortfall av kontraktsforholdet etter f.eks. læren om bristende forutsetninger, men den er "av en mindre inngripende art, slik at kreditor bare ønsker et midlertidig opphør av eller en nedsettelse av sin plikt til å betale løpende vederlag" (s. 644). Han argumenterer for en “felles rettsregel som kan benyttes til å avgjøre hvorvidt denne form for svikt i vederlagsforutsetningen skal tillegges relevans i et langsiktig kontraktsforhold". Nærmere bestemt tar han til orde for en "alminnelig vederlagsrisikoregel ... for de mindre inngripende hindringers vedkommende".  

Voldgiftsdommen i RG 1992 s. 728 (professor Sjur Brækhus) illustrerer problemstillingen vedrørende tilleggsvederlag i et tilfelle der felles forutsetninger sviktet. Saken gjaldt en kontrakt mellom Statens Forurensningstilsyn og en entreprenør om fjerning av olje fra et sunket skip. Entreprenøren støtte på olje med fast konsistens som ikke lot seg pumpe på ordinær måte. Tvisten gjaldt spørsmålet om entreprenøren hadde krav på tilleggsvederlag for å fjerne denne oljen. 

Statens resonnement om at entreprenøren måtte bære risikoen for at oljen var pumpbar basert på den metoden som entreprenøren hadde beskrevet, var etter voldgiftsrettens syn "for enkelt og unyansert". Kontrakten ga ikke “noe direkte svar på spørsmålet om hvilken av partene som skal bære risikoen for at oljen var pumpbar, og derved for anvendbarheten av [entreprenørens] metode”. Løsningen på tvisten måtte “søkes i en supplering av kontrakten” (s. 742-743):

"Det må være tillatt for to kontrahenter å slutte avtale på bakgrunn av en foreliggende eller forutsatt normalsituasjon, uten at de behøver å tenke gjennom og kontraktsregulere de forskjellige vanskeligheter som de vet kan oppstå under avviklingen av kontrakten, det være seg krig, forlis, brann - eller ikke-pumpbar olje. De må få lov til å 'koste' slike latente problemer 'under teppet', i den tro eller med det håp at problemene ikke vil bli aktuelle … Og kontrahentene må kunne sette sin lit til at rettsordenen vil gi anvisning på en praktisk og rettferdig løsning, hvis det senere skulle vise seg at en av de ikke-regulerte hindringer blir aktuell."

Retten bygget på en regel om vederlagsjustering i tilfelle svikt i en felles forutsetning om en gitt normalsituasjon. Ved fastleggelsen av innholdet av regelen så retten hen til en regel på entrepriserettens område om at det anerkjennes "som en relevant forutsetning for entreprenørens pris at situasjonen er normal i forhold til en nøktern vurdering av de tilgjengelige data", og at entreprenøren kan kreve justering av kontrakten i tilfelle "vesentlig svikt i disse forutsetninger og dermed en vesentlig svikt i grunnlaget for kalkylen". 

Et vesentlig poeng er at forutsetninger om en normalsituasjon, det være seg teknisk, økonomisk eller markedsmessig, typisk vil utgjøre felles forutsetninger, og dermed vil kontrakten sjelden peke i retning av et utgangspunkt om at den ene parten skal bære risikoen. Om noe, vil kontrakten gjerne trekke i retning av en form for risikodeling.

Kan ha krav

Fremstillingen ovenfor gir ansatser til analyser av spørsmålet om det gjelder en alminnelig regel om vederlagsjustering. I juridisk teori har det blitt argumentert for regler om vederlagsjustering ved forutsetningssvikt som gjelder uavhengig av avtaleloven § 36 og læren om bristende forutsetninger. 

En alminnelig regel om vederlagsjustering etter de linjer som er skissert, vil gi et rettslig ankerfeste for slike løsninger som partene i næringslivet i enkelte “pandemitilfeller” har kommet frem til etter forhandlinger, eksempelvis midlertidig redusert husleie for treningssentre. 

Mange vil kanskje mene at slike forhandlingsløsninger bygger på den ene partens (her utleiers) “godvilje”. Dette synspunktet kan utfordres. Kanskje er det slik at den parten som rammes av pandemien i mange tilfeller har krav på vederlagsreduksjon eller tilleggsvederlag på grunnlag av en alminnelig kontraktsrettslig regel om vederlagsjustering.

Avhengig av regelens nærmere utforming og innhold kan den gi et adekvat grunnlag for en praktisk og rettferdig løsning på de uventede konsekvensene som har inntruffet i og med pandemien.