I juni avgjorde Høyesterett et søksmål fra en kvinne som i 2013 ble fratatt omsorgen for barnet sitt. Retten kom til at omsorgsovertakelsen bygget på et for svakt faglig grunnlag, og at det dessuten ble organisert for lite samvær. Senja kommune ble dømt for krenkelse av EMK artikkel 8, og kvinnen ble tilkjent 200.000 kroner i oppreisning.
Denne uken har Høyesterett hatt på bordet ytterligere et søksmål mot Senja kommune. Denne gangen fra en kvinne som krever erstatning for at hun ikke ble flyttet i fosterhjem. Anken gjelder en dom Hålogaland lagmannsrett avsa i juli.
Lagmannsretten kom der til at «hensynet til mor synes å ha blitt prioritert foran (barnets) behov», og at det var «sterkt klanderverdig» av kommunen å overlate barnet, som i dag er en voksen person, til årevis med grov omsorgssvikt.
Da barnet omsider ble plassert i fosterhjem, i tenårene, var hun allerede sterkt psykisk skadet, og av lagmannsretten fikk hun derfor 2,2 millioner i erstatning. Senja kommune opplyste i sommer til Nordlys at den, i kjølvannet av denne saken, har mottatt ytterligere tre søksmålsvarsler.
KS kritiserer Høyesterett
Kommunenes Organisasjon – KS har gått inn som partshjelp, og anket til Høyesterett. Tirsdag besluttet ankeutvalget at saken ikke skal fremmes. Det samme gjelder en tilsvarende sak fra Møre og Romsdal, som er anket parallelt.
Resultatet er dermed at Senja i 2024 er dømt både for å gripe inn for mye, og for å gripe inn for lite. Dette frustrerer Kommune-Norge, skal vi tro KS-advokat Frode Lauareid.
– KS synes ikke Høyesterett fyller samfunnsoppdraget sitt om å bidra til rettsavklaring, når disse to sakene blir nektet fremmet. Samlet sett hadde de et faktisk innhold som ville gitt Høyesterett et godt grunnlag for å avklare hvilket ansvar kommunene har. Kommunene har også et samfunnsoppdrag, sier Lauareid.
Han peker på at kommunene skal ivareta interessene til både barn og foreldre, og at disse interessene ikke alltid er sammenfallende.
– Erstatningsansvar uansett
– Den ene kommunen i de to sakene som nå er nektet fremmet, var også part i HR-2024-1169-A. I den sistnevnte saken ble kommunen ilagt erstatningsansvar fordi mor ikke fikk sjansen til å vise seg omsorgskompetent. I den saken som ankeutvalet nå har nektet å fremme, var den samme kommunen ilagt erstatningsansvar fordi kommunen hadde gitt moren en slik sjanse. Denne kommunen opplever det slik at uansett hva kommunen gjør, så står en i erstatningsansvar overfor noen. Hadde kommunen gitt moren i HR-2024-1169-A sjansen, slik Høyesterett mente at kommunen skulle, kunne barnet kommet om 15 år og fått erstatning dersom moren ikke tok vare på sjansen hun fikk.
– Både det å overta omsorgen, og det ikke å overta omsorgen, er beslutninger med store konsekvenser. Hvem er nærmest til å bære ansvaret for barnevernets eventuelle feilvurderinger – i begge retninger – om ikke kommunene?
– Det virker som om Høyesterett ikke helt tar inn over seg kompleksiteten i alle de lovpålagte oppgavene kommunene har, sier Lauareid.
Han viser til erstatningslovens forarbeider, der det vedrørende offentlige organers potensielle erstatningsansvar for inngripende tiltak står at man ikke bør «glemme at de vurderinger og avgjørelser det er tale om, kan være meget kompliserte og at mulighetene for etterpåklokskap er meget nærliggende».
– Det finnes mange vonde skjebner i dette landet. Kommunene har ikke ansvar for å bøte på alt som har gått galt, sier Lauareid.
