I en nylig rapport fra NKVTS fremgår at kun 4 % av voldtekts- og overgrepsutsatte opplevde at gjerningspersonen ble dømt. Det er derfor av interesse å se nærmere på faktorer som kan bidra til å forstå denne lave prosenten av domfellelser knyttet til et så alvorlig samfunnsproblem. En slik faktor kan være mangelfull psykologisk kunnskap om vanlige reaksjoner etter voldtekt og seksuelle overgrep.

Ved sin bevisvurdering vektlegger retten forhold som gjør en forklaring mer eller mindre pålitelig. I det følgende vil jeg redegjøre for reaksjoner hos de fornærmede som jeg mener er av spesiell betydning å vurdere i straffesaker. Disse reaksjonene kan komme til utrykk under fornærmedes forklaring enten til politi eller når de vitner i retten.

Nummenhet og skam, konsentrasjons- og hukommelsesvansker er vanlige. Likeledes en bagatellisering av hendelsen og å føle tvil om hva som egentlig skjedde. Mange bruker dertil tid på å finne ut av om det som skjedde faktisk var voldtekt eller annet seksuelt overgrep. For noen tar det lang tid, kanskje år å bruke ordet voldtekt eller seksuelt overgrep om det de har opplevd.

To avgjørelser

Det er også av betydning at rettens aktører har kunnskap om forsvarsmekanismene som kan tre i kraft når vi møter trusler og farer. En voldsutsatt som har et aktivert kamp- eller fluktsystem, vil være anspent, var på omgivelsene og vil kunne virke oppjaget og urolig. De vil kunne streve med å følge logiske sammenhenger, planlegge, tenke «fornuftig» og ta imot beskjeder. Dersom den voldsutsatte forstår at det å kjempe imot øker faren, aktiveres frys-og underkastelsesreaksjoner. Et annet sentralt psykologisk begrep er dissosiasjon som innebærer at den aktive, tilstedeværende oppmerksomheten splittes. Dissosiasjonen oppstår fordi personen ikke er i stand til å ta voldshendelsen innover seg; den overstiger personenes mentale kapasitet. Dissosiasjon beskytter mot overveldende sanseinntrykk, men kan også bli en belastning der den voldsutsatte kan oppleve å huske dårlig eller ikke klare å plassere de ulike hendelsene i tid. De kan virke uberørte selv etter svært alvorlige hendelser.

I det følgende vil jeg med utgangspunkt i eksempler fra to dommer i lagmannsretten (LG-2023-118917 og LG-2024-113257) belyse hvordan manglende kunnskap om traumepsykologi blant rettens aktører kan ha påvirket deres vurdering av det totale bevisbildet i favør av tiltalte.

Foreldede holdninger

I rettspleien er det et viktig prinsipp at betydningen av all rimelig og fornuftig tvil om tiltaltes skyld skal komme tiltalte til gode. Det som retten vurderer som rimelig og fornuftig tvil, synes i de følgene sakene å være påvirket av foreldede holdninger om fornærmedes reaksjoner.

En mann ble i tingretten dømt til 3-års fengsel for voldtekt under søvn, men frikjent i lagmannsretten. I sistnevnte dom kommer frem at fornærmedes forklaring er «statisk og lite detaljert» og «inneholder ingen utdypende opplysninger om lyder, lukter eller andre sanseinntrykk som kunne være naturlig etter en så traumatisk opplevelse». Det fremholdes også at hennes forklaringer fremstår som «påfallende like og uten noen nyanser». Den tiltaltes forklaringer omtales positivt ved at «han har fastholdt sin forklaring til flere over tid».

Ser man kvinnens uttalelser i lys av kunnskap om dissosiasjon, bærer de preg av at noen minner rett og slett ikke er tilgjengelige for henne. At det i dommen trekkes frem at det gikk flere måneder før hun betrodde seg til sine nærmeste og at det gikk over ett år før hun anmeldte overgrepene, kan like gjerne forstås som at det å bruke tid på å finne ut av om det som skjedde faktisk var voldtekt eller annet seksuelt overgrep faktisk er ganske vanlig. Fordi det er skambelagt.

Mangel på kunnskap

En annen vurdering fra samme dom illustrerer manglende kunnskap om kampresponsen, der retten skriver: «Flertallet finner det vanskelig å forene fornærmedes forklaring om at hun sov svært tungt og ikke våknet av at tiltalte kledde av henne bukse og truse, med at hun var fullt ut i stand til å forsvare seg umiddelbart ved gjentatte kraftige spark i det øyeblikket hun våknet». Det er fullt mulig å sove tungt og allikevel være i stand til å våkne og forsvare seg når man opplever fare. I dette tilfellet førte de kraftige sparkene til at faren minket, den tiltalte stoppet. Det trekkes også frem i dommen at fornærmede ville dra ut på dans kvelden etter overgrepet; underforstått, denne handling svekker hennes forklaring om overgrep fordi hun vil tilbake til samme stedet der hun hadde truffet tiltalte kvelden i forveien.

En tilsvarende mangel på kunnskap om reaksjonsmåter hos barn som lever med foreldre som utøver vold, kommer til utrykk i dommen der far i Tingretten ble dømt for voldtekt av mindreårig datter, mens han ble frifunnet for dette i Lagmannsretten. Han skal ifølge Tingrettens dom over en periode på to år ha ført sin hånd innenfor trusen til sin knapt 6-7-årige datter og beveget den frem og tilbake på hennes kjønnsorgan. I Lagmannsrettens dom trekkes det frem at barnet gned underlivet mot armlener eller gjenstander, og at foreldrene hadde diskutert hvordan dette best kunne håndteres. Det er svært vanlig at barn som utsettes for seksuelle overgrep utviser en seksualisert atferd. At det i dommen legges til grunn at et barn som utsettes for vold vil protestere når en far forgriper seg på en søster er oppsiktsvekkende. Barnets reaksjoner må her forstås som en underkastelsesreaksjon; det har gitt opp, og underkaster seg for å minske skadeomfanget. Dette er normale reaksjoner på unormale hendelser.