Aktørene i norsk industri har for lengst tatt strategiske beslutninger og gjort investeringer for å imøtekomme «det grønne skiftet». Dels gjøres dette ut fra et bevisst forhold til eget samfunnsansvar, og dels ut fra økonomiske betraktninger om egen konkurranseevne.

Lov og forskrift om offentlige anskaffelser, klare uttalelser fra politikere, og ambisiøse strategidokumenter peker alle mot en offensiv satsning på bærekraft og miljø i anskaffelser.

Veien fra ord til handling har imidlertid vist seg å være kronglete.

Fordelene med miljø i anskaffelser

Det er to særlige fordeler med å bruke miljø og bærekraft aktivt i offentlige anskaffelser. Det åpenbare er at dette presumtivt vil sikre lavere utslipp i det konkrete tilfellet, og at summen av dette på et nasjonalt nivå er en betydningsfull faktor. Det andre er at dette gir helt klare økonomiske insentiver til markedet om å gjøre nødvendige tiltak og investeringer for å imøtekomme satsningen. Dette vil dernest gi insentiv til at markedet må tenke nytt, som igjen kan stimulere til innovasjon på feltet for miljø og bærekraft.

Den virkelige gulroten i enden av dette er at ivaretakelse av miljø og bærekraft kan bli et konkurransefortrinn for norsk industri – hvilket i en større sammenheng har en betydelig samfunnsverdi. Forutsetningen både for å få faktisk effekt i leveransen, og for å stimulere til investeringer og nytekning i markedet, er at ordene transformeres til handling slik at oppfyllelse av miljøkrav eller kriterier med premiering av miljøfaktorer får en reell betydning for leverandørens mulighet til å vinne konkurransen og kontrakten.

Et praktisk eksempel

Ulefos er et nordisk selskap med røtter tilbake til 1657, og hovedaktiviteten til selskapet er innenfor den kommunaltekniske vann- og avløpssektoren. Navnet har sin opprinnelse fra Ulefoss i Telemark der jernstøperiet Ulefos Jernværk er lokalisert. Ulefos er mest kjent som produsent av «gatas mynter» (gategods-produkter som kumlokk, rister og slukløsninger) som preger gate- og bymiljø i hele Norden. I tillegg er Ulefos produsent av ventiler og rørdeler til vann- og avløpsnettet, samt leverandør av produkter innenfor segmentet bygg, anlegg og utemiljø.

I produksjon av ett tonn jern har Ulefos et utslipp på 11 kg CO2. Til sammenlikning er utslippet per tonn produsert jern i Frankrike 413 kg, i Tyskland 768 kg, i Kina 1616 kg, og i India 1735 kg (kilde: Svenska Gjuteriföreningen). For å eksemplifisere hvilke miljømessige konsekvenser dette har, kan det vises til et konkret eksempel knyttet til 64,1 tonn gategods som skulle leveres i forbindelse med en veistrekning på nye E-18 Bamle, Telemark. Produsert på Ulefos Jernværk vil denne mengden gategods (64,1 tonn) gi 675 kg CO2 - hvilket tilsvarer én flytur tur-retur mellom Oslo og Rio de Janeiro. Dersom dette heller produseres og importeres fra Kina, ville det totale utslippet være 106 477 kg CO2 – hvilket på sin side tilsvarer 147 ganger tur – retur mellom Oslo og Rio de Janeiro. Dette illustrerer hvilke enorme forskjeller det er i utslipp, og at den totale virkningen er betydelig.

Som for mange andre i norsk industri gjør rammebetingelsene for driften at det nært sagt er umulig å konkurrere med produksjonskostnaden i land som til eksempel Kina og India. Når kontrakter, til tross for klare ambisjoner om målsetninger om miljø og bærekraft i anskaffelser, oftest tildeles på bakgrunn av 100 % pris, vil ikke disse ambisjonene eller målsetningene oppnås. Erfaring fra konkurranser i Finland og Danmark viser at det her er langt vanligere at tildelingskriteriene Miljø og bærekraft benyttes, og at disse vektes med 20-30 %. Dette vil i prinsippet innebære faktisk uttelling til leverandører som ligger i front på miljø og bærekraft.

Betalingsvillighet?

Vektlegging av slike kriterier kommer imidlertid med en pris – bokstavelig talt. Det kan ikke være overraskende på hverken politikere, forvaltningen, fylkeskommuner eller kommuner at ivaretakelse av miljø og bærekraft innebærer en høyere kostnad og dernest en høyere tilbudspris. Spørsmålet er hvilken betalingsvillighet som faktisk finnes for å nå de målsetningene som er satt.

Foreløpig er del svaret på dette spørsmålet et usikkert «tja». Det skal sies at enkelte offentlige aktører er flinkere enn andre til å vektlegge miljø og bærekraft, og faktisk gi uttelling til de leverandørene som vektlegger dette og har gjort nødvendige tilpasninger og investeringer mot fremtiden. De langt fleste famler imidlertid fortsatt i den kritiske overgangen mellom de flotte målsetningene og praktisk gjennomføring. Til deres forsvar er det her mange steder det kan svikte på veien.

Et konkret eksempel som kan illustrere dette, er en konkurranse Bergen kommune gjennomførte om rammeavtale for fornying av vann og avløpsnettet. I konkurransen var miljø lagt til grunn som et sentralt kriterium for konkurransen, hvor det ville vektlegges hvor miljøgunstige maskiner og kjøretøy som ville benyttes til å utføre oppdrag under rammeavtalen. Underveis åpnet oppdragsgiver for at det kunne vektlegges dersom leverandøren kunne tilby miljøgunstige maskiner senere enn oppdragsstart. Etter at en leverandør påklaget denne endringen konkluderte KOFA med at endringen var i strid med regelverket, og konkurransen ble avlyst. Ny konkurranse ble kunngjort, men miljøambisjonen i den første konkurransen ble da fjernet. Om dette skyldtes at kommunen anså kostnadene med vektleggingen av miljø i den første konkurransen som for stor, eller at kommunen "mistet motet" etter at de ble felt i KOFA vites ikke. Taperne i denne sammenheng er de leverandører som med tillitt i Bergen kommunes offensive miljømålsetninger, og uttalte vektlegging av miljø, har gjort investeringer for å være konkurransedyktige. Slik dobbeltkommunikasjon gir en usikkerhet hos leverandører med tanke på om investeringer i mer bærekraftige løsninger vil øke konkurransekraften.

Fortrinn for norske bedrifter

Til oppdragsgivernes forsvar er det her mange steder det kan svikte på veien. For det første må de økonomiske rammene legge til rette for at satsning på miljø og bærekraft vil kunne medføre høyere priser enn det som er tilfellet der det utelukkende tildeles basert på pris. For det andre er det sentralt at oppdragsgiveren har kunnskap om bransjen og det som skal anskaffes slik at det stilles krav og formuleres tildelingskriterier som har et ambisjonsnivå som bransjen har mulighet for å møte.  

Dernest må dette følges opp med at det bes om relevant og tilstrekkelig dokumentasjon for å vurdere og evaluere disse miljøkravene eller miljøkriteriene. Videre må kontrakten inneholde bestemmelser som gir nødvendig mulighet for kontroll og sanksjoner knyttet til oppfyllelse av disse kravene. Det siste brikken i dette puslespillet er at oppdragsgiveren faktisk følger opp dette i kontraktgjennomføringen.

Gjort på korrekt måte vil den ønskede effekten, og dermed de overordnede målsetningene, kunne oppnås. Like viktig er det at offentlige anskaffelser, som utgjør om lag 600 milliarder årlig, på denne måte kan være en katalysator i utviklingen av miljøgunstige løsninger i ulike bransjer. Dette vil ikke bare fra et miljøperspektiv være gunstig, men for norsk industri vil det kunne være et konkurransefortrinn at norske bedrifter ligger langt fremme på miljø og bærekraft.