Artikkelforfatteren representerte grunneiersiden i HR-2024-550-A (Engebøfjellet)
Regjeringen arbeider nå med ny minerallov. Lovforslaget er ventet fremmet for Stortinget til våren. Lovarbeidet bygger på NOU 2022:8 Ny minerallov. Eiendomsrett til mineralene står sentralt i lovarbeidet.
Parallelt med lovarbeidet har domstolene behandlet eiendomsretten til mineraler. Det endte med Høyesteretts dom HR-2024-550-A (Engebøfjellet). Høyesterett konkluderte der med en annen grense for statens eiendomsrett enn det utvalget legger til grunn i NOU 2022:8.
Et betimelig spørsmål er om dommen innebærer at eiendomsretten til mineraler nå må utredes på ny.
Bakgrunnen
En forenklet forklaring av undergrunnens oppbygning er nødvendig for å vurdere de rettslige spørsmålene om eiendomsrett behandlet i HR-2024-550-A og NOU 2022:8.
Berggrunnen er bygget opp av bergarter. Bergartene er igjen bygget opp av mineraler. Mineralene er bestemte kjemiske forbindelser mellom ulike grunnstoffer, og har bestemte fysiske egenskaper. Metallene er slike grunnstoffer.
Eiendomsretten til mineraler er historisk delt mellom grunneier og staten. Statens eiendomsrett til mineraler ble etablert før vi fikk dagens grunneiendomsrett i Norge. Staten eier mineraler det kan utvinnes metall av. Grunneier eier øvrige mineraler. Hvor grensen mellom grunneiers og statens eiendomsrett går, har vært uklart.
Helt eller delvis
I HR-2024-550-A var spørsmålet om staten er eier av hele bergarten eklogitt, herunder mineralet granat, eller kun eier av et av mineralene i bergarten: Mineralet rutil. Rutil inneholder metallet titan. Grunneiersiden gjorde gjeldende eiendomsrett til alle øvrige mineraler i bergarten utover mineralet rutil, herunder mineralet granat. Engebøfjellet inneholder både granat og rutil for flere milliarder kroner.
Høyesterett kom til at aktøren som utledet sin rett fra staten hadde rett til hele bergarten eklogitt i Engebøfjellet. Avgjørende for Høyesterett var verdien av mineralet rutil i bergarten. Til sammenligning har Høyesterett HR-2018-1721-A avsnitt 27 lagt til grunn at bergarten eklogitt – uten innhold av mineralet rutil – er grunneiers eiendom. Verdien av mineralet rutil i Engebøfjellet innebar ifølge Høyesterett at også øvrige mineraler i bergarten – herunder mineralet granat som i utgangpunktet tilhører grunneier – er statens eiendom.
I dagens minerallov trekker § 7 opp grensen mellom statens og grunneiers eiendomsrett til mineraler. Høyesterett konkluderer i HR-2024-550-A (avsnitt 130) med at uttrykket malmer i mineralloven § 7 første ledd bokstav a og b omfatter bergarter som inneholder de definerte metallene, der «forekomsten av metall er drivverdig» [min kursivering]. Det følger også av avsnitt 134 at forekomsten av statens mineral rutil må være drivverdig. Grensen mellom statens og grunneiers eiendomsrett skal derfor etter Høyesteretts syn trekkes på bergartsnivå, i de tilfellene der metallet alene er drivverdig. Om et metall er drivverdig er en kommersiell og teknisk vurdering, og vil variere med markedsprisen på metallet og den teknologiske utviklingen.
Skillet
Minerallovutvalgets forståelse av skillet mellom statens og grunneiers eiendomsrett til mineraler er vanskelig tilgjengelig. Slik jeg forstår NOU 2022:8, legger utvalget til grunn en annen forståelse av gjeldende rett om skillet mellom grunneiers eiendomsrett og statens eiendomsrett til mineraler, enn Høyesterett. Utvalget oppsummerer på side 85 gjeldende rett slik: «Den rettslige situasjonen kan oppsummeres slik at dersom det finnes en drivverdig forekomst av statens mineraler, inkludert malmen, vil det kunne gis utvinningsrett til den.» [min kursivering]. Etter utvalgets syn er det altså ikke drivverdigheten av metallet alene som er avgjørende, men den samlede drivverdigheten av metallet og andre mineraler i bergarten. Overført til de faktiske forholdene i Engebøfjellet er utvalgets rettsforståelse at bergarten eklogitt – inneholdende de to mineralene rutil og granat – er statens eiendom dersom rutil og granat samlet er drivverdig.
At dette er utvalgets forståelse av gjeldene rett fremgår også på side 88, der utvalget skriver: «Det går frem i dagens lov at statens mineraler må være drivverdige isolert sett for at det skal kunne gis utvinningsrett. Utvalget antar at dette også omfatter mineralene som er i malmen, som også er statens mineraler etter § 7».
Betydelig mer omfattende
I merknaden til forslag til ny minerallov § 1-6 på side 260 legger utvalget til grunn at ny § 1-6 svarer innholdsmessig til dagens minerallov § 7. Utvalget skriver i merknaden at der en malm/bergart inneholder en drivverdig mengde av statens mineraler omfatter statens rett da «også de mineraler som utgjør resten av malmen, selv om dette er mineraler som ellers ville vært grunneierens mineraler». Isolert sett kan sitatet leses som at utvalget legger til grunn samme forståelse av gjeldende rett som Høyesterett har slått fast i HR-2024-550-A (avsnitt 130).
Høyesterett selv trekker også i HR-2024-550-A fram sitatet på side 260 for å underbygge konklusjonen om at statens eiendomsrett er bergarter «der forekomsten av metall er drivverdig» (avsnitt 130). Sett i lys av utvalgets forståelse av gjeldende rett på side 85 og 88 er det tydelig at utvalgets forståelse er at det er de samlede mineralene i bergarten som må være drivverdig. Det er vanskelig å følge utvalget i et slikt resonnement. Overført til Engebøfjellet er utvalgets syn på gjeldende rett – som foreslås videreført – at bergarten eklogitt er statens eiendom dersom mineralene rutil og granat samlet er drivverdig.
Utvalget forstår følgelig statens eiendomsrett til mineraler som betydelig mer omfattende enn det Høyesterett har slått fast at er statens rett i dag. Det innebærer at en lang rekke av vurderingene rundt eiendomsrett til mineraler i NOU 2022:8 er basert på uriktig forståelse av gjeldende rett.
Det er vanskelig å se at det kan fremmes et lovforslag til Stortinget på bakgrunn av NOU 2022:8, uten at grensen mellom grunneiers og statens eiendomsrett til mineraler utredes på ny i lys av HR-2024-550-A. Alternativet vil raskt støte an mot både eiendomsvernet i Grunnloven § 105 og i EMK P1-1.
