På vei inn i Høyblokken denne sommerdagen for å gjøre ferdig en siste arbeidsoppgave i Lovavdelingen, før feriemoduset endelig kunne slå inn. Og om verden hadde sett annerledes ut, skulle han fortsatt forbi resepsjonsområdet, valgt mellom trapp og heis (trolig trapp) og så ankommet åttende etasje – til en av Lovavdelingens etasjer. Og så skulle han ha spasert raskt bort til kontoret sitt, som lå nærmest kaffemaskinen. Der hvor folk fra Lovavdelingen og Internasjonalt sekretariat ofte tok kaffepausen mens de diskuterte de siste tv-seriene, de siste nyhetene og de siste dommene. Der vi hadde diskutert inhabilitet, tomtefeste, tilbakevirkning og alle dissensene i saken om Opplysningsvesenets fond. Og der vi i, i noen tid etter, vandret rundt med hjelm, masker og vernedrakter for å kunne samle personlige effekter fra kontorene som ikke lenger var kontorer.
Jon Vegard elsket kontoret sitt. Ja, den stadige kaffepraten fra medkolleger motvirket stillheten andre ville traktet etter. Men Jon Vegard var alltid nysgjerrig på andre mennesker og hva som beveget dem. Og han elsket den gode samtalen. For ham var derfor dette favorittkontoret. Her kunne han både jobbe og delta i diskusjonen – med velvalgte ord, småskarpe provokasjoner eller en smittsom (og ofte høy) latter. Og åttende etasje var jo også etasjen hvor vi unge nyutdannede jurister satt utover ettermiddagen. Og hvor arbeidet med tolkningsuttalelser og høringer lett lot seg kombinere med overtidsmat på R5 eller en øl på vei hjem.
Om verden hadde sett annerledes ut den dagen, skulle Jon Vegard gått opp til det kontoret og gjort seg ferdig med arbeidsoppgaven. Og så tatt ferien han egentlig hadde. Og deretter nyte sommernatten i Oslo, med en vin på balkongen i den nye løkka-leiligheten – sammen med sin kjære eller med gode venner til diskusjoner om politikk, juss og meningen med livet.
Men verden ble jo ikke slik. Den sommernatten kom aldri. I dag er det ti år siden Jon Vegard ikke gikk opp til det kontoret i Lovavdelingens åttende etasje.
Jon Vegard ble bare 32 år. I de 32 årene rørte Jon Vegard ved manges liv. Jeg sluttet aldri å forundres over hvor dypt inntrykk Jon Vegard gjorde på dem han møtte. Og hvor mange nære venner han fikk.
Han var et dypttenkende menneske med sterk integritet og sannhetssøken. Han kom fra en familie som dyrket vertskap, omtenksomhet og den gode samtale – noe som skinte gjennom ham. Samtidig hadde han en humor som blandet seg i alt. Han var uredd, engasjert og samfunnsinteressert og kunne gå fascinerende opp i enkeltemner. Ved siden av jussen, var han aktiv blant annet i Amnesty, Rettspolitisk forening, Juristmållaget, Gatejuristen og Venstre.
Jon Vegard var en usedvanlig begavet jurist. Han gikk ut fra universitetet med de beste karakter og var høyt skattet av sine kolleger i Kluge og Lovavdelingen. Og ennå blar folk flittig i foreldelsesboken han ga ut sammen med entreprise- og kontraktsmiljøet i Kluge. Blant effektene jeg plukket ut fra nabokontoret mitt i åttende etasje, fant jeg også et eksemplar av masteravhandlingen hans. Med en hyggelig hilsen fra Jon Vegard bak på en forside delvis ødelagt av regnvann og sot fra bomben. Avhandlingen omhandlet det miljørettslige handlingsrom innenfor konsesjonssystemet for norsk petroleumsvirksomhet, og bar synlig vitne om hans idealistiske engasjement kombinert med en finjuridisk grundighet. Avhandlingen ble for øvrig vist til av de private parter nå i klimasaken i Høyesterett, hvor Jon Vegard i skranken ble omtalt som en «briljant jurist som dessverre gikk bort i forbindelse med 22. juli». Om verden hadde vært annerledes den dagen for ti år siden, er det neppe tvil om at han fortsatt hadde satt sitt markante preg på jurist-Norge. Som statsråd Storberget sa i minnetalen for ti år siden: «Jon Vegard var en av edelstenene våre».
Med dette minnes vi en venn og felles juristkollega som, sammen med andre, falt i kampen for de idealer vi tror på. Og de idealer vi jurister har et særlig ansvar for å fremme og forvalte.
På gravsteinen hans ikke langt fra Blindheim står det: «Fjella dei stend, din glød lever.»
Fred over Jon Vegards minne.
Torje Sunde
Nær venn og tidligere kollega
.jpg.jpeg?quality=85)