Norges styrke ligger i folkerett og internasjonalt samarbeid

På terskelen til et nytt år må vi konstatere at den regelbaserte verdensorden er under press. Krigene mellom Russland og Ukraina samt Israel og Palestina kjennetegnes av omfattende folkerettsbrudd. Kina tar seg til rette i Sør-Kina-havet. USA, arkitekten bak dagens regelbaserte verdensorden, virker ikke lenger særlig interessert i internasjonale spilleregler. FNs rolle som internasjonal regelutvikler og bilegger av konflikter er truet; Sikkerhetsrådet makter ikke å ivareta internasjonal fred og sikkerhet, og nye globale traktater er en sjeldenhet. Verdens handelsorganisasjon (WHO) er i dyp krise. Det samme gjelder en rekke andre internasjonale institusjoner.

Et spørsmål som utvilsomt vil prege 2026 og årene fremover er hvordan Norge skal møte utfordringen med en regelbasert verdensorden i tilsynelatende oppløsning. Utgangspunktet må tas i Norges utvetydige egeninteresse i at folkeretten respekteres og internasjonalt samarbeid opprettholdes. Folkeretten sikrer norsk suverenitet, verner om våre ressurser og er selve bolverket mot en internasjonal variant av jungelens lov. Forpliktende internasjonalt samarbeid i FN og andre institusjoner har bidratt til internasjonal stabilitet, historisk velstandsvekst og løsninger på globale utfordringer.

Flere maktsentra

Det er imidlertid ikke bare Norge som har interesser i en fungerende regelbasert verdensorden. Alle stater tjener på regler som begrenser bruk av makt, gir forutsigbare rammer for næringsvirksomhet og regulerer bruk av havet og dets ressurser. Og i en stadig mer integrert verden kreves forpliktende internasjonalt samarbeid for å håndtere aktuelle trusler som biovåpen, pandemier, kunstig intelligens og klimaendringer. Samarbeid er imidlertid vanskelige enn før. Det er flere maktsentra enn tidligere, og ingen stat har makt til å definere kompromisser andre uten videre aksepterer. Reell stabilitet gjennom felles regelverk og sterke globale institusjoner er dermed viktigere, men også vanskeligere å realisere enn tidligere.

Regjeringen har møtt denne utfordringen med å intensivere vårt arbeid med respekt for folkeretten og nødvendig reform av internasjonale institusjoner. Vi har vært påpasselige med ikke selv å bidra til brudd på folkeretten, for eksempel Israels ulovlige okkupasjon av Palestina. Og vi har hatt meningers mot til å forsvare folkeretten der den krenkes av andre, inkludert våre venner og allierte. Det er illusorisk å tro at folkeretten kan bevare sin legitimitet om stater ikke forsvarer den prinsipielt og konsekvent.

Vi har også gjort FN-reform til en våre hovedprioriteringer. I en tid der mange land kutter bidrag, opprettholder Norge sin støtte. Sammen med Mexico har vi etablert en tverregional gruppe som skal arbeide for et mer effektivt og handlekraftig FN. Vi spiller en ledende rolle i det pågående reformarbeidet i Verdens helseorganisasjon (WHO).

Kritikk

Det er ikke til å komme fra at enkelte har vært kritiske til denne linjen, især regjeringens vektlegging av folkeretten. Det har vært hevdet at Norge av sikkerhetspolitiske grunner må unngå å kritisere allierte som bryter folkeretten. Regjeringens syn forblir imidlertid at våre allianser med USA og europeiske partnere er hardføre nok til å tåle uenighet. Ingen allierte betviler Norges lojalitet til NATO og våre europeiske partnere. Vårt forhold til USA er mangefasettert og godt. Historien viser dessuten at servilitet og ettergivenhet ikke er fornuftige rettesnorer i turbulente tider. 

Det har vært hevdet at Norges konsekvente forsvar av folkeretten, også overfor vestlige stater, kan misforstås som aksept av Russland, Kina og andre repressive staters narrativ om at Vesten først og fremst er hyklersk. Effekten er imidlertid trolig motsatt. Det er sant at vestlige stater iblant har brutt folkeretten, og at vi har påpekt dette. USAs angrep på Irak i 2003 og Iran i 2025 er gode eksempler. Da må vi tørre å være kritiske. Gjør vi det, kan vi med en helt annen troverdighet kritisere stater som virkelig baserer seg på dobbeltstandarder. Vi kan for eksempel punktere Kina og Russlands foretrukne narrativ om å være folkerettens forkjemper på vegne av det globale sør.

Koalisjoner

Enkelte vil mene at Norge neppe kan påvirke noe som helst fra vårt lille hjørne i verden. Om verden blir stadig mer nihilistisk, bør vi ikke bare akseptere vår avmakt? Overordnet beror det på målet for utenrikspolitikken. Ingen land vil egenhendig kunne endre verdensutviklingen. Sammen med andre kan imidlertid resultater oppnås. Norge har derfor prioritert koalisjoner med stater som vektlegger folkerett og internasjonale institusjoner i sin utenrikspolitikk. Det er flere enn man skulle tro. Russiske og israelske folkerettsbrudd møter tverregional motstand. ICJ og andre internasjonale domstoler har fulle restanselister, og stater innretter seg stort sett etter deres avgjørelser. Stadig flere stater engasjerer seg i reform av FN, WHO og andre globale organisasjoner.

At den regelbaserte verdensorden er mer kraftfull enn sitt rykte, er heller ikke så merkverdig; den er stort sett basert på realpolitiske kompromisser statene har vurdert som nyttige. Slik sett speiler den norsk utenrikspolitikk på sitt beste – evnen til å kombinere realisme med verdier. Det gir håp for en fremtid basert på rettsregler og sterke internasjonale institusjoner.