Hvis man er frikjent strafferettslig, men dømt til å betale oppreisning etter sivilrettslige beviskrav – har man da krav på erstatning for urettmessig straffeforfølgning?

Ja, slo Høyesterett enstemmig fast før helgen.

Faktum i saken dreier seg om en mann som i 2012 ble frikjent for anklager om svært grove overgrep mot sin under 10 år gamle sønn. Lagmannsretten kom samtidig til at mannen med «klar sannsynlighetsovervekt» hadde gjennomført overgrep. Han ble derfor frikjent for straff, men dømt til å betale 150.000 kroner i oppreisning til sønnen.

Da mannen deretter krevde erstatning for urettmessig straffeforfølgelse, la sivilrettsforvaltningen til grunn at overgrepene mest sannsynlig hadde funnet sted, i tråd med lagmannsrettens sivile dom. Derfor fikk han ingen erstatning.

Spørsmålet som nå har tråklet seg opp gjennom rettsapparatet, har vært om dette var i strid med uskyldspresumsjonen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Medhold i tre instanser

Både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett ga mannen medhold i erstatningskravet. I lagmannsretten ble han i fjor tilkjent mer enn tre millioner kroner i tapte inntekter, renter, sakskostnader og oppreisning. Mannen ble altså tilkjent 20 ganger mer penger fra staten enn han selv var dømt til å betale til barnet.

Overfor Høyesterett anførte staten at underinstansenes rettsanvendelse utvider virkeområdet for uskyldspresumsjonen. Staten fremholdt at EMD har trukket et klart skille mellom strafferetten og sivilretten, og at uskyldspresumsjonen ikke stenger for bruk av samme faktum i etterfølgende sivil sak.

Dette får ikke gehør i Høyesterett.

«Jeg er etter dette kommet til at dersom siktede er frifunnet i straffesaken, kan avgjørelsesmyndigheten ikke begrunne nedsettelse eller bortfall av siktedes krav om erstatning med den begrunnelse at siktede har begått handlingen. En slik begrunnelse reiser tvil om at frifinnelsen er riktig, og innebærer således en krenkelse av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2. Dette må gjelde selv om avgjørelsesmyndigheten ikke uttrykkelig har uttalt seg om straffeskyld. I denne type saker gjelder det en streng norm der «even the voicing of suspicions regarding an accused's innocence» er tilstrekkelig til å konstatere krenkelse.»

Høyesterett understreker at dette kan stille seg annerledes dersom frifinnelsen er begrunnet ikke i om vedkommende sto bak handlingen, men derimot foreldelse, manglende skyldgrad eller andre straffritaksgrunner.

Bekymret

– Min klient er fornøyd med å ha vunnet gjennom i tre instanser. Samtidig har det vært svært belastende at staten gjentatte ganger i prosessen har kommet med påstander mot ham som krenker hans rett til å bli ansett som uskyldig, sier prosessfullmektig i saken, Bernt Heiberg.

Han mener Statens sivilrettsforvaltning nå må endre praksis.

– Staten kan åpenbart ikke nekte erstatning med at en borger har gjort det man strafferettslig er frifunnet for. Jeg er imidlertid bekymret for at svært mange uriktig kan ha blitt nektet erstatning, uten at de har hatt ressurser til å prøve vedtakene for domstolen, sier Heiberg.

Dommen finner du her.