Den som har rett, får ikke alltid rett. Domstolene skal være en reell adgang for enhver å få sine rettigheter håndhevet. I utlendingssaker er dette særlig viktig, da konsekvensene av et feilaktig vedtak fra UNE kan være drastiske: Man kan miste muligheten til opphold i Norge, bli utvist, miste eller få avslag på statsborgerskap eller bli hindret gjenforening med familien sin. Likevel viser tall fra UNE at veien til domstolene er lenger enn man skulle tro.
I 2025 behandlet UNE 6 508 saker. Av disse sake endte bare 52 av disse med rettskraftig dom hos domstolene, hvilket betyr at under én prosent av UNEs vedtak ble prøvd. Samtidig viser statistikk fra UNE at en betydelig andel av de utlendingssakene som faktisk ender i domstolene blir omgjort. I 2025 ble hver femte sak omgjort.
Dette kan fremstå som en liten andel, og enkelte vil argumentere for at en medholdsprosent på 79% vil si at forvaltningen treffer i stort. Dersom man anvender samme prosentsats på alle de 6508 UNE-sakene i 2025, ville imidlertid hele 1367 saker blitt omgjort. Dette ville innebære en realitetsendring for svært mange mennesker. Poenget er ikke at tallene kan overføres direkte, men at misforhold mellom antall vedtak og saker i domstolene reiser viktige spørsmål om rettssikkerhet.
Risiko
Domstolene skal nemlig føre en uavhengig kontroll av forvaltningen. Ved at så få vedtak blir prøvd, mister man både muligheten til å rette opp feil i enkeltsaker og muligheten til å legge føring for fremtidig praksis. Problematikken blir enda større når det gjelder et rettsområde hvor forvaltningen har makten til å treffe svært inngripende enkeltvedtak.
Det er viktig å merke seg at det lave antallet utlendingssaker som prøves for retten ikke er et resultat av at partene i de resterende 6452 sakene er enige i UNEs vedtak. Jussbuss erfarer nemlig at det er mange som er uenige i UNEs avgjørelse og som ønsker å få det overprøvd, men at økonomien setter en stopper for dette. Å ta en sak til domstolene innebærer en betydelig kostnadsrisiko, og mange er derfor avhengige av å oppsøke rettshjelpstiltak som er gratis og i stor grad drives ved frivillighet.
Lommeboka
Tiltakene er viktige, men ressursene er begrensede. Tross at noen organisasjoner og advokatfirmaer jobber aktivt med å ta utlendingssaker til retten, er det langt fra alle saker som kan tas videre gjennom dem. Realiteten for de fleste er derfor at adgangen til domstolene avhenger i størst grad av størrelsen på lommeboka.
Når det for mange i realiteten er for dyrt å få prøvd sin sak, mener Jussbuss at staten må ta et større ansvar for å avhjelpe problemet. Dette kan for eksempel gjøres ved å innlemme flere av de mest inngripende saksområdene som prioritert saksområde i rettshjelpsloven. En slik endring vil ikke løse problemet, men vil kunne avhjelpe i de mest alvorlige tilfellene og være et steg i riktig retning.
