I 2005 varslet NAV en psykologspesialist om at de vurderte å kreve tilbake mer enn 10 millioner kroner han hadde fått i refusjon gjennom trygdesystemet. I den anledning hyret psykologen advokatfirmaet Schjødt. Klientforholdet varte fremt til 2009.

Seks år senere, etter å ha gått helt til Høyesterett med tilbakebetalingstvisten, tok psykologen ut forliksklage mot Schjødt, med krav om erstatning for salæret fram til 2009. Årsaken er at han mener Schjødt ga grovt uaktsomme råd i forbindelse tilbakbetalingstvisten med NAV.

Schjødt mener på deres side at kravet er foreldet.

Etter først å ha tapt i tingretten, vant psykologen frem i Borgarting lagmannsrett. Men nå har Høyesterett gitt Schjødt medhold i at kravet fra psykologen ble fremsatt for sent.

Uklar frist

Det prinsipielle spørsmålet for Høyesterett var hvilken foreldelsesfrist som gjelder i slike saker - foreldelsesloven § 3 eller § 9. Høyesteretts egen praksis på dette området har vært tvetydig, skriver førstvoterende Per Erik Bergsjø. Han viser til de såkalte «Advokatdommene» fra 1998 og 2001, som så langt har ført til ulike frister for advokater sammenlignet med andre profesjoner.

Både § 3 og § 9 gir 3 års foreldelsesfrist, men etter § 3 løper fristen fra da «fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse». § 9 løper derimot fra den «skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige».

I praksis innebærer dette som oftest at foreldelsesfristen etter § 9 begynner å løpe senere enn etter § 3.

I den nye dommen fra Høyesterett slås det nå fast at  foreldelsesfristen reguleres av § 3.

Avhenger av avtaleforhold

Det avgjørende nå er om kravet har bakgrunn fra avtaleforholdet mellom rådgiver og klient, skriver Høyesterett. § 9 omfatter nemlig ikke krav som springer ut av kontrakt.

– Dommen innebærer en opprydding og klargjøring av rettstilstanden, sier advokat Noss på vegne av Schjødt til Rett24.

Saken har vært delt, slik at det kun er foreldelsesspørsmålet som har vært til behandling. 

Tilleggsfrist

Et annet spørsmål for Høyesterett var om tilleggsfristen i § 10 nr. 1 var utløst. Denne innebærer en utsettelse på 1 år dersom fordringshaver «manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren».

Det var på dette punkt lagmannsretten vurderte saken annerledes enn Høyesterett. Lagmannsretten mente tilleggsfristen begynte å løpe fra det tidspunkt det forelå en rettskraftig avgjørelse i saken mellom psykologen og staten, altså i 2015. Høyesterett fant imidlertid at psykologen hadde tilstrekkelig kunnskap allerede i 2013, og da kunne ha avbrutt foreldelsen ved for eksempel å inngi prosessvarsel.

Advokat Alex Borch fra Hjort sier til Rett24 at hans klient er skuffet over dommen. 

– Det er veldig strengt å legge til grunn at tilleggsfristen for et erstatningskrav bygget på mangelfull rådgivning fra advokaten, skal begynne å løpe før det foreligger en rettslig avklaring av om det advokaten sier er riktig, sier advokat Borch.

– En aktuell konsekvens av Høyesteretts dom vil for øvrig være at klienter som muligens har fått mangelfull rådgivning fra en advokat, heretter for sikkerhets skyld vil måtte avbryte foreldelsesfristen for mulige erstatningskrav mot advokaten før det er avklart om de er påført noe tap.

Schjødts advokat er derimot fornøyd:

– Schjødt har hele tiden bestridt at det ble opptrådt erstatningsbetingende tilbake i 2009, og er tilfreds med at Høyesterett nå har frifunnet selskapet og advokaten ved å konkludere med at et eventuelt krav uansett er foreldet. Dette er i samsvar med hva vi hele tiden har anført, sier advokat Amund Noss fra Kluge.

Se dommen her