I rapporten vises det blant annet til en situasjon der en ungdom skal
ha blitt satt på sikkerhetscelle helt naken i 14 timer og sovende direkte på
betonggulvet. Rapporten stiller seg i rekken av flere rapporter som er kritiske til
fengslenes bruk av sikkerhetscelle. Forskjellen til nærværende
rapport er at den gjelder unge mennesker, men la det være sagt: regelverket og
menneskerettighetene skal gjelde for alle uavhengig av alder og hva man har gjort.
Men det stilles noen særskilte krav når vi har å gjøre med barn under 18 år. Uten en
grunnleggende forståelse av gjeldene rett og vårt menneskerettslige ansvar i
straffegjennomføringen, vil rettssikkerheten lide.

Slik kan det ikke være.

Slik skal det ikke være.

Sikkerhetsceller

For de som ikke er kjent med tiltaket «sikkerhetscelle», er dette et tvangsmiddel som
kan benyttes i fengslene. Cellen, ofte med betongvegger og -gulv, er plassert i en
adskilt avdeling enn der de øvrige fengselscellene er. Rommet er ribbet for alt av
interiør og gjenstander. Det er kun en madrass i cellen, og et hull i gulvet som
fungerer som toalett. Det er ikke tilgang til rennende vann for å ivareta hygienen. Når
man har vært på do, må man som regel ringe på callinganlegget og be betjenten
skylle ned. I mange av sikkerhetscellene er det begrenset med utsyn. Plassering i en
sikkerhetscelle medfører derfor både en isolering, begrensning i sanseinntrykk og en
begrensning i vanlige hverdagssysler.

Sikkerhetscelle er et meget inngripende virkemiddel, og fordrer at strenge vilkår er
oppfylt. For at det skal benyttes overfor barn under 18 år, er det spesifisert i lovverket
at det skal være «tvingende nødvendig», i tillegg til forholdsmessig og man må
befinne seg i situasjon som muliggjør tiltaket. Videre skal barnets beste alltid være et
grunnleggende moment i vurderingene.

Manglende kunnskap

Vilkårene skal vurderes grundig, og må være oppfylt. Mangel på kunnskap om dette
regelverket og dens anvendelse medfører en klar risiko for at sikkerhetscelle brukes
uten at det er adgang til det, slik forebyggingsenheten har påpekt.

Kriminalomsorgen må rette et større fokus på opplæring av riktig bruk av makt.
Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS) må sikre at det vies
tilstrekkelig tid og ressurser til jussen og dens skjønnsvurderinger, herunder særskilte
momenter for sårbare grupper. De lokale enhetene, regionskontorene og KDI må
sikre at opplæringen som gis av KRUS følges opp, og at ansatte får tid til å
oppdatere kunnskapen der det er behov.

Det er neppe ond vilje som ligger bak, men heller manglende kunnskap, og den
manglende kunnskapen skal ikke gå utover de innsatte.