Skoghøy: – Passende sorti for en uholdbar ordning

Ifølge et anonymt jurymedlem som uttalte seg til Dagbladet i går, var Eirik Jensen bare én stemme fra å bli helt frifunnet, eller helt domfelt, av lagretten i går ettermiddag. Jurymedlemmet sier til avisen at lagretten delte seg 6-4 på spørsmålet om medvirkning til smugling av hasj, og 7-3 på spørsmålet om korrupsjon.

At offentligheten får vite stemmetallene i lagretten er unikt, og intervjuet gir et svært sjeldent innblikk i hva som foregår der offentlighetens lys ellers aldri når inn: «Flere har kommet med det jeg oppfatter som veldig rare, eller spesielle om du vil, begrunnelser for sine synspunkter», er ett av sitatene i det særdeles lesverdige intervjuet.

– Det eneste rette 

Tidligere høyesterettsdommer, nå professor ved UiT, Jens Edvin A. Skoghøy, mener lagmannsretten gjorde det eneste rette ved å sette kjennelsen til side.

– Lagmannsretten ville fått store problemer når den skulle skrive dom. For hva skulle korrupsjonselementet knyttes til, om han ikke var skyldig i medvirkning? Dette er grunnen til at de opphever begge avgjørelsene, sier Skoghøy.

– Et stort problem, eller et uoverkommelig problem?

– Et uoverkommelig problem. Det eneste fornuftige er gjøre det lagmannsretten gjorde. Ellers ville domfellelsen for korrupsjon blitt hengende i løse luften, da måtte man finne på noe annet som den utilbørlige fordelen skulle vært knyttet til.

– Hva tenker du om at lagretteordningen ender på denne måten.

– Det som skjer her er jo bare et bevis på at ordningen har overlevd seg selv.

– En trist sorti?

– Nei, egentlig en passende sorti. Dette viser jo ettertrykkelig hvorfor ordningen var uholdbar.

Anket beslutningen

Umiddelbart etter at lagdommer Kristel Heyerdahl hadde meddelt tilsidesettelsen mandag, varslet Eirik Jensen at han anker avgjørelsen.

– Hva kan du si om en slik anke?

– En beslutning som dette kan ankes på feil saksbehandling eller feil lovanvendelse. Det finnes ett eksempel på dette i Høyesteretts praksis, og det er fra Nokas-saken, i Rt-2007-230. Det er en veldig instruktiv kjennelse, for der gjennomgår ankeutvalget lovhistorikken. Bestemmelsom om tilsidesettelse av et nei kom inn først i 1933, og ut fra forarbeidene virker det som om terskelen skulle være veldig høy, sier Skoghøy.

I forarbeidene til 1933-loven, skrev departementet blant annet: «Retten må finne det utvilsomt at tiltalte er skyldig. Bestemmelsen vil således i virkeligheten være begrenset til de tilfelle hvor lagretten har vist grov uforstand eller havnet i strid med sine plikter om å dømme efter loven og sakens bevisligheter.»

– Denne bestemmelsen ble videreført uten kommentar i 1981-loven, men det ankeutvalget sa i 2007, var at utenforliggende hensyn er et umulig bevistema, ettersom lagretten ikke begrunner sine kjennelser, sier Skoghøy.

Umulig å begrense

I kjennelsen skrev ankeutvalget at det av denne grunn ikke er mulig å begrense lagmannsrettens adgang til å sette til side et nei-svar til de tilfeller hvor lagretten har latt seg lede av utenforliggende hensyn. Lagmannsretten må i stedet ta stilling til en tilsidesettelse ut fra sin egen bedømmelse av bevisene i saken.

Retten sier også uttrykkelig at en tilsidesettelse «i dette tilfellet» ikke trenger å begrunnes for å være i harmoni med EMK.

2007-saken ble prosedert av Berit Reiss-Andersen og Ellen Holager Andenæs. I 2009 prosederte så John Chr. Elden på at lagrettens manglende begrunnelse generelt var i strid med EMK art. 6. Høyesterett behandlet saken i plenum, og konkluderte i Rt-2009-750 med at lagretteordningen sto seg, dog med nye og strengere krav til spørsmålene som skulle besvares. Riksadvokat Tor-Aksel Busch prosederte selv på vegne av påtalemyndigheten.

– Så hva står vi igjen med da?

– Saksbehandlingen her er jo svært ukomplisert, så å konstruere en saksbehandlingsfeil virker helt umulig. Lovanvendelsen skal være at lagmannsretten finner skylden «utvilsom». Det har den sagt at den gjør. Da er det vanskelig å se noen lovanvendelsesfeil.

– Men om vi nå likevel, for øvelsens skyld, ser for oss at anken fører frem. Elden har brøytet mark før, han. La oss si at Høyesterett plutselig snur, og bestemmer at tilsidesettelsen må begrunnes. Hva skjer da?

– Ankeutvalget kan bare oppheve beslutningen, det kan ikke treffe ny avgjørelse. Så da må lagmannsretten behandle spørsmålet om tilsidesettelse på nytt, og eventuelt begrunne beslutningen. Dette er helt utenkelig.

– Så da blir det ny behandling med den nye 2+5-ordningen.

– Ja, og da må jeg legge til at jeg synes det er merkelig at de mest alvorlige sakene skal behandles med to fagdommere, mens de mindre alvorlige skal ha tre.

– Kanskje særlig med tanke på at begrunnelsen var at det ville bli så dyrt å bygge om rettssalene til å ha plass til 3+7.

– Men om man brukte 3+4 i alle sakene ville det gått fint.

– Men det var politisk umulig.

– Ja, det var visst det.

Lagmannsretten settes normalt med tre fagdommere. Etter den nye ordningen settes den i straffesaker med kun to fagdommere (pluss fem meddommere), om saken gjelder bevisbedømmelse under skyldspørsmålet, eller straffutmåling i 6-årssaker.

Dette var forøvrig siste gang fagdommerne kunne overprøve lekdommernes frifinnelse. I den nye ordningen kreves det minst én fagdommer for å domfelle, men ingen for å frifinne.